Musikklivet i Bergen i 1825

Det er vanskelig å tegne et bilde av musikklivet i Bergen på 1800-tallet uten å trekke veksel på Bergen Filharmoniske Orkester. I 1825 var Musikkselskabet Harmonien som det het den gang 60 år.

På dette tidspunktet var svenske Mathias Lundholm konsertmester og musikalsk leder. Ole Bull hadde også spilt med orkesteret i syv år, siden han ble tatt opp i 1818 i en alder av åtte år. I tillegg til å spille førstefiolin, var han i 1825 solist sammen med Wilhelm Frost i en dobbelkonsert av Giovanni Battista Viotti.

Slike solokonserter ble temmelig ofte fremført, og i perioden 1812 – 1833 ble det fremført totalt 137 solokonserter. Dette er en markant økning fra århundret før, og gjenspeiler trolig 1800-tallets musikkestetikk og den romantiske dragningen mot instrumentalsolisten.

Foruten virtuose solokonserter stod fortsatt symfonier sentralt på konsertprogrammene. Det er imidlertid ikke alltid entydig hvorvidt en hel symfoni ble spilt hver gag, eller om det var enkeltstående satser som ble fremført. Et annet vesentlig trekk ved programmeringen på denne tide var at symfonier ofte ble spilt med andre verk imellom satsene. En konsert kunne for eksempel gjerne ha én eller to satser fra en symfoni i starten, etterfulgt av en arie og et solostykke, med finale-satsen fra symfonien til slutt, jfr. eksempelet under:

En slik praksis forekommer sjelden i dag. Joseph Haydns symfonier var de mest fremførte, med 54 fremføringer i løpet av de første tiårene av 1800-tallet.

I tillegg til Musikkselskabet Harmonien spilte også stadsmusikantvesenet en sentral rolle i Bergens musikkliv. Stadsmusikant i Bergen på denne tiden var Johan Nepomy Perschy. Han var trolig født i Tyskland, kom til Bergen fra København, og hadde horn som sitt hovedinstrument. Selve stadsmusikant-ordningen ble innført i 1620 i Bergen som første by i Norge, men fantes i Europa så langt tilbake som på 1200-tallet. Ordningen opptrådte noe ulikt fra by til by, men sentralt var byenes myndighet til å ansette en eller flere musikere for å fremføre musikk i bestemte områder, og gjerne til bestemte offentlige anledninger, i tillegg til bryllup, private fester og i kirken. I 1780 ble det fastslått at stadsmusikantene i Danmark-Norge skulle ansettes direkte fra Det Kongelige Kapell i København, men allerede i 1781 klagde Claus Fasting over nivået på musikerne derfra. Denne bestemmelsen ble dermed ikke fulgt i Bergen, selv om det er usikkert akkurat hvorfor. Kanskje fordi Fasting, som var journalist og kritiker, på dette tidspunkt jobbet som aktor i politiet? Johan Nepomy Perschy spilte riktignok ved kapellet i København før han flyttet til Bergen, men det foreligger ingen kilder som sier noe om hvorfor han fikk stillingen. Ordningen ble avviklet i 1847, og Johan Chr. Schlossbauer var den siste i Bergen som hadde dette embetet.

Det finnes en rekke omfattende historiske studier av musikklivet i Norge. Mest relevant for Bergen er prof. em. Randi Selvik sin doktorgradsavhandling "Kjendere og Liebhabere": musikere og musikkliv i Bergen ca. 1750-1830 fra 2005. Også verdt å trekke frem er Arne Stakkeland - Det privilegerte musikksystemet: en undersøkelse av stadsmusikantvesenet i Bergen, Trondheim og Kristiansand (2011), samt prof. em. Anne Svånaug Blengsdalen - Med Spil at betiene Alle og Eenhver: stadsmusikantordningen i Norge 1660-1800, med særlig vekt på Kongsberg og Skien (2015.) Denne teksten bygger på disse arbeidene.