Pionerkvinnene

De første tiårene av historien til Det norske forbundet av 1948 (gjerne omtalt som DNF-48 eller Forbundet), har blitt beskrevet som mannsdominert og kvinnediskriminerende. I sin bok om norsk skeiv historie, Masker og motstand, nyanserer Hans Wiggo Kristiansen dette bildet. Gjennom Forbundet ble det også skapt rom hvor kvinner og menn kunne møtes, utveksle erfaringer og formulere felles krav og strategier.

Da Kim Friele ble valgt til leder i 1967, fikk organisasjonen en svært uredd, talefør og synlig kvinnelig frontfigur. 

Men helt fra Forbundets første tid var det kvinner med i styret. De la ned et uvurderlig arbeid, ikke minst med å skape trygge møteplasser for en gruppe som sårt trengte det.

Skeivt arkiv har den siste tiden hatt et særlig fokus på å finne informasjon om disse kvinnene, og mange av navnene presenteres nå for første gang. 

Hvem var de?

Hele 13 kvinner hadde tillitsverv i DNF-48 på 1950- og 60-tallet. Mange av dem gjorde seg også bemerket på andre arenaer. Hvem var disse modige damene, som dedikerte sin fritid, sin kunnskap, sitt humør og engasjement til en organisasjon for homofile, på et tidspunkt der homoseksualitet både var kriminalisert, fordømt som synd og sett på som en sykdom?

Mary Hermansen (1924-1982) var først ut, innvalgt som den første kvinnen i Forbundets styre allerede i 1952. Hun jobbet for Schøyens Bilcentraler og var også styremedlem i Kontor- og bankfunksjonærenes forening.

Eva Noreng (1925-2000) var ingeniør og kunstner, og også en dyktig jeger. Hun tok utdannelse ved Statens kunst- og håndverkskole, ble aktiv i motstandsbevegelsen under krigen og flyktet etter hvert til Sverige. Etter krigen tok hun ny utdannelse som ingeniør, og jobbet deretter nærmere 40 år i Forsvaret. 

Vigdis Bunkholdt (f. 1936) er psykolog. I 2023 fikk hun Kongens fortjenestemedalje, både for sitt virke som menneskerettighetsforkjemper og pioner i den skeive bevegelsen, og for sitt livslange engasjement innen utviklingspsykologi og barnevern. Som deltager blant annet i dokumentarfilmen Den hemmelige klubben og NRK-serien Rødt, hvitt og skrått har hun vært en tydelig offentlig stemme, og hun bidrar fortsatt aktivt i organisasjonsliv og samfunnsdebatt.

Solveig Alexandersen (1920-1995) fra Hammerfest hadde et stort politisk og humanitært engasjement. Hun var formann i det lokale Høyrekvinnelaget, var aktiv i Amnesty International og satt en tid i kommunestyret i Ringerike. Som representant for Fredfolkets Venner tok hun i 1977 imot de nordirske nobelprisvinnerne Betty Williams og Mairead Corrigan da de besøkte Hønefoss.

Marit Rensvold (f. 1935) er utdannet psykolog og møtte et skeivt uteliv da hun dro til Paris i 1957, 22 år gammel. Annonsen "Olivia - Stephen søker deg" ble hennes vei inn i et lesbisk miljø i Norge. 

Edith Nielsen (årstall ukjent) vokste opp i Danmark og flyttet til Norge i 1956. Hun møtte journalisten Sissel Castberg ved en tilfeldighet, og ble en del av hennes skeive omgangskrets.

Haldis Nymoen (1934 - 1999) ble født i Trysil og flyttet til Oslo på 1950-tallet. Hun ble medlem i Forbundet i 1959, og satt senere lenge i styret for Forbundets utested, Metropol. 

Beret Rambech (1935-2011) hadde en lang karriere som krimjournalist, og var også aktiv i Norske Redningshunder, både som hundefører, dommer og instruktør. Denne tjenesten ble på 1960-tallet i utgangspunktet sett på som for krevende for kvinner, men Rambech ble ansett som kvalifisert da hun også drev med fjellklatring. 

Else Marie Asklund (1928-2012) var en av dem Kim Friele møtte ved sitt aller første besøk på et arrangement hos Forbundet. Det var Asklund og Friele som sammen tok imot forfatter Gerd Brantenberg da hun oppsøkte Forbundet for første gang.

Kim Friele (1935-2021) tok Forbundet ut i ny epoke av åpenhet, fra hun i 1965 ble redaktør for organisasjonens utadrettede tidskrift Oss.

Mette Gahr (1938-1973) var del av det første kullet med kvinnelige politibetjenter i Norge, uteksaminert i 1959. At kvinner nå skulle tre inn i dette yrket fikk betydelig medieoppmerksomhet, og bilde av Gahr og hennes medstudenter ble publisert i en rekke aviser. Mette Gahr ble valgt til formann i Forbundet på generalforsamlingen i 1962 og hadde dette vervet i et år.

Gerd Sætness (1927-2022) bodde på Ljan i Oslo, og jobbet som ekspedisjonssjef i Forbruker- og administrasjonsdepartementet.

Veien inn

Hvordan fant disse pionerkvinnene frem til Forbundet i første omgang? Det var ingen selvfølge å finne veien til en homofil organisasjon på 1950- og 60-tallet. Hemmeligholdet var sterkt. Men boken Vi som føler annerledes ble til hjelp for mange. Her sto postadressen til Forbundet, noe som gjorde det mulig å ta kontakt på en diskret måte. Blant de mange som grep oppfordringen om å ta kontakt var Marit Rensvold og Edith Nielsen.

Marit Rensvold ble kjent med en gruppe lesbiske kvinner da hun svarte på en avisannonse. Som 22-årig psykologistudent reiste hun til Paris, og møtte der et skeivt natteliv som gjorde stort inntrykk på henne. Da hun kom tilbake våget hun å kjøpe Vi som føler annerledes og, deretter, ta kontakt med Forbundet. På sitt første møte der traff hun svært overraskende på Vigdis Bunkholdt, som hun kjente fra skolegang og studier. De ble et par, og senere venner for livet. I 1960 gikk Rensvold selv inn i DNF-styret.

Edith Nielsen, på sin side, jobbet i en møbelvarebutikk, og opplevde der å få uønsket oppmerksomhet fra butikksjefen. I et intervju med Fritt Fram forteller hun om et tilfeldig møte som skulle forandre livet. Da journalisten Sissel Castberg en dag kom inn for å se på møbler, sa butikksjefen noe spydig til Edith: «Her er en kunde for deg». De to ble raskt gode venner, og gjennom Castberg fikk Nielsen vite om foreningen for homofile. Hun tok kontakt med DNF i 1959 og ble kasserer i styret et års tid senere. 

Haldis Nymoen flyttet fra Trysil til Oslo på 1950-tallet. Hun ble kjent med et homofilt miljø gjennom en mannlig kollega. Hun ble så invitert med på fest hos Forbundet, der hun ble medlem i 1959 og gikk inn i styret to år senere.

Vigdis Bunkholdt, som ble valgt inn i styret i 1958, beskriver et miljø med sterkt samhold, også på tvers av kjønn. Styrearbeid og vennskap gikk over i hverandre. I et livsminneintervju med Skeivt arkiv forteller hun:

Vi traff hverandre, vi ble kjent med hverandre og vi likte hverandre. (…) Vi var en relativt stor gjeng, vi møttes veldig regelmessig. Et par lørdager i måneden. Reiste alltid bort sammen på påskeferie, alltid sammen nyttårsaften, 17. mai. Vi hang veldig mye sammen, var veldig sterkt bundet sammen. Det å være sammen med «sine egne», det er et veldig godt pusterom.

Bunkholdt ble forespurt om å ta på seg ledervervet, og kunne blitt Forbundets første kvinnelige leder, men takket nei.

Den første kvinnelige lederen ble dermed Mette Gahr. DNFs årsberetning for 1962 opplyser at hun var foreslått som formann av det sittende styret, og valgt ved akklamasjon. I likhet med andre ledere før henne var ikke Gahr en offentlig synlig frontfigur. Hun døde allerede i 1973, 35 år gammel, og det har så langt ikke lykkes å finne kilder som kan si oss noe om hennes egen erfaring med styrearbeidet og lederrollen.

I et innlegg i tidsskriftet Løvetann i 1991 retter Forbundets tidligere leder, Dermot Mack (under pseudonymet Hector), kritikk mot Kim Frieles selvbiografi Troll skal temmes. Han mener denne gir et uriktig bilde av mannsdominans i foreningen, og trekker frem at det var en kvinnelig leder allerede i 1963. Den gang, uttrykker han, fant man det ikke så oppsiktsvekkende at en kvinne ble valgt til leder, da det hadde sittet kvinner i styret nesten helt fra starten av.

«A gay girl of good moral character». Skeive pionerkvinner internasjonalt

Det er interessant å se på situasjonen internasjonalt. Var kvinner aktive i den skeive bevegelsen allerede fra 1950-tallet av? Organiserte de seg sammen med homofile menn, som i Norge, eller ble det etablert egne lesbiske organisasjoner?

I USA ble den første homoorganisasjonen startet i 1924, men denne var kortlevd. I 1950 ble The Mattachine Society stiftet i Los Angeles, og i 1955 ble den lesbiske organisasjonen Daughters of Bilitis (DOB) etablert i San Francisco. Noen år senere ble den landsdekkende, og i 1960 samlet de hele 200 kvinner til konferanse. I likhet med norske Forbundet av 1948, med dekknavnet «Foreningen for by og bygd», var også dette en forening med et navn som var ikke vakte mistanke utad. Men de innvidde kunne vite at navnet hadde røtter til diktet Songs of Bilitis, som løfter frem lesbisk kjærlighet.

Fra starten av var det ønskelig at nye medlemmer var «a gay girl of good moral character». Fra 1956 utga de tidsskriftet The Ladder, som kom ut helt til 1972. Daughters of Bilitis var en ren kvinneorganisasjon, men samarbeidet i ulike forbindelser med homofile menn om felles interesser. De knyttet også tett kontakt med borgerrettsorganisasjonen ACLU (American Civil Liberties Union). Med grundige Different Daughters (2007) forteller Marcia M. Gallo historien om organisasjonen fra oppstarten av.

To av de første Døtrene, Del Martin og Phyllis Lyon, giftet seg i 2008, 87 og 84 år gamle. Bryllupet deres var den første sammekjønnsvielsen i San Fransisco.

En dansk desemberklubb

I Norden var Danmark først ute med å få en egen homoorganisasjon. Forbundet af 1948 ble, i tråd med navnet, stiftet i 1948. En av dem som var med fra starten, var Doris Aatorp (1924 - 2025). Hun vokste opp i landlige omgivelser med foreldre som aksepterte henne som den «guttejenten» hun var, og identifiserte seg tidlig som lesbisk. Som ung voksen flyttet hun til København, levde åpent som lesbisk og tok etternavnet Pollas. Axel Lundahl-Madsen rekrutterte henne til styret for den nye foreningen.

I 1951 gikk en gruppe kvinner ut av Forbundet af 1948 og startet Decemberklubben, under ledelse av blant andre Doris Pollas. De holdt til på Københavns eneste lesbiske bar, Admiralkroen, og holdt både møter og sosiale sammenkomster. Selv om Decemberklubben først og fremst var en sosial forening, holdt de i starten også en foredragsrekke, hvor de blant annet inviterte psykiatere og representater for politiet. Mens Forbundet af 1948 ble stadig mer radikalt og «opprørske», ser det ut til at Decemberklubben i større grad la opp til allianse med myndighetene, i følge Peter Edelberg (personlig kommunikasjon, 2. januar 2026). Edelberg, som har forsket på skeiv organisering i Norden i perioden, har til nå ikke funnet tall på hvor mange medlemmer Decemberklubben hadde, og kjenner til bare noen få navn. Det lar seg derfor heller ikke gjøre å si noe om bakgrunnen til medlemmene, som politisk tilknytning eller klassetilhørighet. Gruppen var sentrert rundt Admiralkroen i København, og det virker ikke til at de hadde mål om å bli mer landsdekkende, eller påvirke nasjonal politikk. Decemberklubben skiftet etter hvert navn til Alle for Een. Den ble trolig oppløst allerede i 1957 (Rupp 2011).

Det kan legges til at Doris Pollas «kom ut» offentlig i forbindelse 70-årsmarkeringen for den danske skeive bevegelsen i 2018 - i en alder av 94 år. I 2020 mottok hun en LHBT-ærespris overrakt av kronprinsesse Mary.

Stockholmsklubben Diana - oppkalt etter jaktens gudinne

I den 700 siders antologien Sympatiens hemlighetsfulla makt, Stockholms homoseksuelle 1860-1960 er ytterst få linjer viet skeive kvinners historie. Forfatterne begrunner det med at kildene om skeive kvinners liv er få.

Men allerede i 1956 ble det dannet en forening for skeive kvinner i Stockholm. Initiativtakerne rekrutterte medlemmer blant venner og kjente, på bestemte kafeer og gjennom avisannonser. Over all forventning dukket hele 59 kvinner opp til første møte.

I 1950 var det i Sverige som i Norge blitt etablert en skeiv organisasjon, her med navnet Riksforbundet for sexuelt likeberettigende (RFSL). Nå ble RFSL delt opp i ulike avdelinger; Kretsen for menn, Diana for kvinner, og Albatross for medlemmer utenfor Stockholm.

Diana skulle være en politisk og religiøst uavhengig klubb, med formål å skape et fellesskap for skeive kvinner. De arrangerte kafékvelder, bingo og lørdagsdans, og utga medlemsbladet Diananytt. Organisasjonsarkivet deres befinner seg nå i Stockholms stadsarkiv. Diana og Kretsen hadde gjerne felles arrangementer, og de delte kontorlokaler.

Lambda Nordica viet i 2004 en hel utgave til Stockholmsklubben Diana, med en artikkel skrevet av Marie Carlsson og en livsminnefortelling fra Märta Möller, som var med i Diana fra pionertiden av. Möller fikk vite om foreningen gjennom venner, og fikk raskt både kjæreste og et stort nettverk der. Hun forteller om et tett sammensveiset miljø. Arbeidet var basert på frivillighet, og selv ble hun medansvarlig for arrangementer.

Mens Daughters of Bilitis var svært politiske i sitt arbeid, var Diana i hovedsak en sosial gruppe. Arbeidet innebar like fullt organisering, planlegging og økonomistyring. I den skeive bevegelsens pionerfase var det å skape trygge møteplasser en av de aller viktigste oppgavene.

The Minorities Research Group

Som i USA, Danmark og Sverige sto diskresjon høyt på listen da en egen lesbisk organisasjon ble stiftet i Storbritannia i 1963. Bak det respektable navnet sto ingen forskningsgruppe, men fem skeive damer.

I et livsminneintervju forteller en av dem, Cynthia Reid, om oppstarten av The Minorities Research Group. Hun flyttet selv til London i 1957, og kom i kontakt med andre skeive kvinner gjennom terapeuten sin. De opplevde alle den etablerte homoorganisasjonen Homosexual Law Reform Society som rigid og formell, og ønsket å danne en mer sosial møteplass. Medlemskap var åpent: ikke bare skeive kvinner, men også andre som støttet foreningens formål - av personlig eller faglig interesse - var velkomne. Fra 1964 av ga foreningen ut tidsskriftet Arena Three, som kom ut månedlig gjennom 8 år.  

Utover å skape trygge møteplasser, ville MRG også stille materiale til rådighet for forskning, arrangere møter, debatter og konferanser, og fremme saklig omtale i media. Foreningen mottok mange brev, og hovedoppgaven for styremedlemmene ble etter hvert å gi personlig rådgiving og støtte. Etter en konflikt ble en ny gruppe opprettet i 1965, Kenrick. Denne eksisterer fortsatt. Cynthia Reid fikk her en sentral rolle, og både hun og moren hennes fortsatte med rådgivning og støtte til medlemmer som hadde behov for det. I 1969 fullførte Reid en grad i psykologi, og ble siden invitert både til radio og tv-programmer og ulike arrangementer.  

Også i Storbritannia skal det ha eksistert en lesbisk gruppe ved navn Diana på 1950-tallet, omtalt blant annet av Leila Rupp i en artikkel om transnasjonal skeiv organisering. Det har imidlertid vært vanskelig å finne mer kildeinformasjon om denne.

Lesbisk usynlighet i Tyskland

Mens 50-tallet var en begynnende blomstringstid for lesbisk organisering i land som Sverige, Danmark og USA, var situasjonen en helt annen i Tyskland.

Her startet arbeidet for homofiles rettigheter langt tidligere, og kvinner hadde engasjert seg i kampen allerede tidlig på 1900-tallet. Men nå måtte landet bygges opp på nytt etter krigen. Magnus Hirchfelds bibliotek var blitt brent ned og hans livsverk ødelagt. Mange, også kvinner som kanskje kunne blitt drivkrefter innen skeiv organisering, hadde nok med å stable sine egne liv på beina. De bar med seg traumene fra krigen, noen hadde tøffe fengselsopphold bak seg, mange hadde mistet familie og venner, noen flyktet til utlandet og måtte starte livet på nytt.

Det eksisterte ikke formelle homofile organisasjoner i Tyskland i etterkrigstiden, men det fantes mer uformelle nettverk knyttet til skeive tidsskrifter.

I artikkelen Lesbiske Eksistenz 1945-1969 beskriver Christiane Leidinger lesbiske som usynlige i denne perioden. Kvinner var marginaliserte innenfor mannsdominerte homofile miljøer, og lesbiske liv ble definert som et kvinneproblem eller et moralsk avvik. Det eksisterte ikke selvstendige lesbiske organisasjoner før på slutten av 1960-tallet.

Den politiske aktivisten Hilde Radusch (1903-1994) hennes livspartner Eddy Klopsch var imidlertid et åpent par, og deres hjem ble et møtested for andre lesbiske i Berlin etter krigen. Og på 1970/80-tallet fikk en ny generasjon skeive kvinner interesse for å dokumentere tysk lesbisk historie fra 1950- og 60-tallet. Det ble skapt arkiver, filmer og bøker. Også Radusch engasjerte seg nå innen lesbisk aktivisme og informasjonsarbeid.

En ære å slekte på dem

Skeiv organisering var på 1950- og 60-tallet preget av hemmelighold og diskresjon, i Norge som i andre land. Men bildet av Det norske forbundet av 1948 som en «herreklubb» stemmer ikke helt. Flertallet av medlemmene var menn, men også kvinner hadde helt sentrale roller.

I Norge som i utlandet fantes det modige damer som brukte sin tid og sine ressurser på å gi råd og støtte, skape møteplasser, utgi tidsskrifter, jobbe politisk og bygge et fundament senere tiders åpnere aktivister kunne jobbe videre fra.

De var ingeniører, jegere, psykologer, politikvinner, idrettsutøvere, butikkmedarbeidere, lokalpolitikere, menneskerettighetsaktivister, journalister, fjellklatrere.

Noen av pionerkvinnene lever fortsatt. Livsminneintervjuer gjør det mulig å høre dem fortelle sin historie med egne ord. Andre har etterlatt seg privatarkiver som forteller om det som har vært. Søk i avisarkiver kan utfylle historien om hvem de var. Etterkommere kan dele bilder, fortellinger og egne minner. At en avdød slektning var sentral i den skeive bevegelsen er, for mange, ikke lenger en skam, men en ære.

Tusen takk til Karin Lorentzen og Dag Erik Hermansen, som har delt minner og bilder av sine grandtanter Solveig Alexandersen og Mary Hermansen. En stor takk også til prosjektmedarbeider Vilde Molven. 

Kilder:

Arbeiderbladet. 1960. «Oslo-jente skjøt den første elg.» 1. oktober, 1960. Nasjonalbiblioteket, nb.no.

Arbeiderbladet. 1969. «Kontor- og bankfunksjonærene: 1500 kroner til Arbeiderpartiet». 17. april, 1969. Nasjonalbiblioteket, nb.no.

Avila, Michael. 2011. «Æresmedlem i NRH, Beret Rambech» Norske redningshunder, 18. november, 2011. Æresmedlem i NRH, Beret Rambech - Norske Redningshunder

Bakke, Gudmund. 1977. «Fredskvinnene til Ringerike i dag». Ringerikes Blad, 14. desember 1977. Nasjonalbiblioteket, nb.no.

Carlsson, Marie. 2004. «Stockholmsklubben Diana». Lambda Nordica nr. 3-4 / 2004-2005.

Edelberg, Peter. 2026. «LGBT+-aktivisme i Danmark» i Lex på lex.dk. Hentet 16. oktober 2026 fra https://lex.dk/LGBT+-aktivisme_i_Danmark

Elvebakk, Kenneth. 2003. Den hemmelige klubben. Dokumentarfilm, Medieoperatørene.

Friele, Kim. 1990. Troll skal temmes. Oslo: Hjemmets bokforlag.

Gallo, Marcia M. 2006. Different Daughters: A history of the Daughters of Bilitis and the Rise of the Lesbian Rights Movement. New York: Seal Press.

Hubbard, Katherine A. 2001. «Lesbian Community and Activism in Britain 1940s-1970s: An Interview with Cynthia Reid.» J Homosex. 2023 Mar 21;70(4):565-586. doi: 10.1080/00918369.2021.1996098. Epub 2021 Nov 1.

https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC9970188/

Jennings, Rebecca.2007. Tomboys and bachelor girls: A lesbian history of post–war Britain 1945–71. Manchester University Press. 

Korslund, Kari. 1994. «Pensjonist med pensel.» Øvre Smaalenene 14. januar, 1994. Nasjonalbiblioteket, nb.no.

Kristiansen, Hans-Wiggo. 2008. Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920-1970. Oslo: Unipub.  

Leidinger, Christiane. 2014. Lesbische Existenz 1945-1969. Landesstelle für gleichbehandlung – gegen Diskriminierung. Senatsverwaltung für Arbeit, Integration und Frauen.

Louys, Pierre. 1895. Les Chansons the Bilitis. Paris: Librairie de l’Art indépendant.

Minneord Eva Noreng. 2000. Øvre Smaalenene 8. desember, 2000. Nasjonalbiblioteket, nb.no.

Möller, Märta. 2004. «Ett kvinnoliv». Lambda Nordica nr. 3-4 / 2004-2005.

Paulsen, Uffe. «Doris Pollas 1924-2025: Den sidste pioner er gået bort». LGBT+ Danmark, lgbt.dk 14.06 2025. LGBT+ DanmarkDoris Pollas 1924-2025: Den sidste pioner er gået bort - LGBT+ Danmark

Pedersen, Dag. (24.11.2011) Beret Rambech. Aftenposten 24. november, 2011. Nasjonalbiblioteket, nb.no.

Pedersen, Lis. «Man åpnet ikke for hvem som helst." Intervju med Halldis Nymoen, Lillian Nielsen og Edith Nielsen. Fritt Fram nr. 6/7 1990 (s.50-52). Skeivt arkiv.

Rupp, Leila J. 2011. «The Persistence of International Organizing. The Case of the Homophile Movement." The American Historical Review116(4):1014-1039

Sarpsborg Arbeiderblad. 1959. «Om to uker trekker de i politiskjørt». 14. september 1959. Nasjonalbiblioteket, nb.no.

Seehus, Jonas Rein. 2009. Norge i rødt, hvitt og skrått. Homofile og lesbiske i Norge gjennom 60 år. Oslo: NRK.

Silverstolpe, Fredrik et.al. 1999. Sympatiens hemlighetsfulla makt. Stockholms homosexuella 1860 - 1960. Stockholm: Stockholmia.

Livsminneintervju med Vigdis Bunkholdt, Skeivt arkiv 2016.

Oppfølgingsintervju med Vigdis Bunkholdt, Skeivt arkiv 2025.

Livsminneintervju med Marit Rensvold, Skeivt arkiv 2017.

Livsminneintervju med Gerd Brantenberg, Skeivt arkiv 2016.

Oppfølgingsintervju med Gerd Brantenberg, Skeivt arkiv 2025

Livsminneinervju med Inger Myhre Hansen. Skeivt arkiv 2016. 

Oppfølgingsintervju med Inger Myhre Hansen. Skeivt arkiv, 2025.