SPESIALGLIMT

Agnes Mathilde Wergeland (t.v.) var den første norske kvinnen som tok doktorgrad. Her er hun fotografert sammen med sin partner Grace Hebard (i midten) på biblioteket ved Universitetet i Wyoming. Den tredje kvinnen på bildet er ukjent.

Kvinnepar gjennom historien

De var leger, journalister, kunstnere, forskere – og helt vanlige damer. Møt noen av kvinneparene som brøt med normer og skapte seg liv på egne premisser!

Publisert Sist oppdatert
Radclyffe Hall (1880-1943) var forfatteren bak romanen Ensomhetens brønn. En biografi om henne ble utgitt i 1997.

I 1928 utkom romanen The Well of Loneliness av Radclyffe Hall – og i 1949 kom den i norsk oversettelse som Ensomhetens brønn. Sammen med andre strømninger i tiden bidro romanen til å kaste et mistankens lys mot kvinner som brøt med kvinnelighetens idealer; som valgte bort ekteskap og barn, som kledde og tedde seg maskulint, som hadde nære og varme relasjoner til andre kvinner.

Slik var det ikke tidligere.

Legemlig omgjengelse mellom to kvinner, det hører jo til de umulige ting, hevdet justisminister Ole Anton Qvam, da paragraf §213 i straffeloven - som forbød sex mellom menn - ble innført i 1902.

Sex mellom kvinner ble aldri kriminalisert i norsk lov, og for mange var det et ikke-eksisterende fenomen. Dette skapte lenge rom for at kvinnepar kunne leve åpent sammen, i varme og nære relasjoner, uten at det ble oppfattet som unaturlig eller umoralsk.

 

Tørre peppermøer eller lidenskapelige elskere?

Hva som foregikk under dynen (eller andre steder) i de ulike kvinneparenes hjem, kan vi ikke vite noe om.

Det vi vet, er at disse parene brøt med tradisjonelle normer for hvordan et kvinneliv skulle leves. I stedet for å gifte seg og få barn, delte de livet med en annen kvinne. De etablerte felles hjem, og støttet hverandre praktisk, emosjonelt og økonomisk. De hadde felles sosialt nettverk, reiste på ferier sammen, testamenterte gjerne sine respektive verdier til hverandre og ble gravlagt sammen. De omtalte hverandre med varme og var hverandres nærmeste pårørende.

Ugifte kvinner engasjerte seg gjerne i idealistisk arbeid. Avholdsforeningen Det hvite bånd ble grunnlagt av Ida Wedel Jarlsberg og Birgitte Esmark.

Selv om kvinneparene skilte seg ut, klarte de også å passe inn. Ved å fremstå som respektable, ved å gjøre en samfunnsinnsats innen viktige felt som utdanning, medisin og kristelig arbeid, ved å skape vakre hjem og vise omsorg for venner og slektninger, ved å lykkes økonomisk eller kunstnerlig, og ved å ha gode relasjoner og sosiale forbindelser – oppnådde de å bli anerkjent og respektert, til tross for sin annerledeshet.

Spor i arkivene

Siden livslange samliv mellom kvinner ikke ble stilt spørsmål ved, finnes det mange spennende spor etter kvinnepar - også etter dem som ikke var spesielt synlige i offentligheten i sin samtid.

En god kilde er dødsannonser. Formuleringer som «Min kjære og trofaste venninne» gir navn man kan lete videre rundt. Hvordan var disse kvinnenes liv, før den ene var den andres nærmeste pårørende, da hun døde? Folketellinger er en annen. De viser hvem som bodde sammen, og relasjonene mellom personene i husholdet. To kvinner som verken er i slekt eller hverandres arbeidsgiver og ansatt, kan skape interessante avvik i skjemaene. For kvinneparene som gjennom sitt virke var godt synlige i offentligheten, finnes det et rikt kildemateriale som kan fortelle om hvordan de fremsto, både av utseende, i klesdrakt og av personlighet.

Ambrosia Tønnesen og hennes statue av J.C Dahl. Fotograf ukjent.

Her følger noen glimt av livene til spennende kvinnepar. Mer om deres historier finnes i Skeivt arkivs nettleksikon: skeivtarkiv.no/skeivopedia.

Norges første kvinnelige billedhugger

Ambrosia Tønnesen (1859-1948) ble kjent som Norges første kvinnelige billedhugger. Hun studerte i København, Berlin og til sist Paris, hvor hun ble boende som utøvende kunstner i 20 år. Her møtte hun også kvinnen som skulle bli hennes livsledsager, britiske Mary Banks.

Tønnesen omtalte barndommen som sine «guttedager». Som voksen hadde hun kortklipt hår og gikk i bukser, noe som var praktisk i arbeidet. Brevveksling mellom paret som er bevart viser sterke følelser, med uttrykk som «min egen Ambrosia» og «din til døden». Banks uttrykte også sterk sjalusi for Tønnesens gode relasjoner til oppdragsgivere, kunder og venner.

I 1910 flyttet paret fra Paris til Bergen, hvor de ble boende sammen livet ut. Tønnesen var en anerkjent kunster i sin samtid, og plassen ved trikkesløyfen på Wergeland bærer i dag navnet Ambrosia Tønnesens plass.

En sigarrøykende regattaseiler

Mary Archer (1826 -1908) ble født i Larvik. Broren Colin var båtbyggeren bak polarskipet Fram, og Archer selv gjorde seg bemerket som en dyktig seiler.

Mary Archer ved roret, ca. 1901. Gutten til høyre er hennes nevø, den andre ukjent.

Mary Archer ble beskrevet som rank og myndig. Hun røykte sigarer, gikk gjerne med stokk, seilerlue og slips, og fikk kallenavnene Mary Man og The Queen. I selskapslivet foretrakk hun å sitte ved mennenes bord og diskutere politikk, heller enn å sitte med kvinnene og diskutere bordskikk og etikette. Som seiler eide hun egen båt og deltok i regattaer. Hun bidro til etablering av et barnesykehus og en organisasjon for nødstilte kvinner i hjembyen.

I 1863 møttes Mary Archer og danske Natalie Zahle. Zahle var en godt synlig kvinnesakskvinne i København, og la ikke skjul på at hun var interessert i både menn og kvinner. De to holdt sammen i 40 år. I perioder bodde de sammen i Archer-familiens hus i Larvik, de reiste Europa rundt sammen, og skrev hyppig til hverandre når de var adskilt. Brevene er, dessverre, ikke bevart.

En av de fremste komponistene

Pauline Hall.

Pauline Hall (1890-1969) ble født på Hamar, tok sin utdannelse i Oslo, Paris og Dresden, og ble en av de fremste musikkritikerne og komponistene på 1900-tallet.

Fra 1926 – 1932 var Hall korrespondent for Dagbladet i Berlin. I artiklene sine omtalte hun blant annet seksualpolitiske spørsmål som abort og kjønnssykdommer. I en teateromtale beskriver hun et «gryende ømhetsforhold» mellom to kvinnelige karakterer – der en annen norsk anmelder brukte uttrykket «unaturlige tilbøyeligheter». Om et annet stykke skriver Hall rett frem at det omhandler «lesbisk kjærlighet».

I 1942 flyttet Hall sammen med journalisten Caroline ”Caro” Olden i Munkedamsveien i Oslo. De to skulle bli boende sammen livet ut, riktignok etter hvert i hver sin leilighet, vegg i vegg – trolig etter press fra familie.

Etter krigen arbeidet både Caro Olden og Pauline Hall for Dagbladet, der Olden var kulturjournalist og teaterkritiker, og Hall musikkritiker. Forholdet deres var kjent og akseptert i kulturmiljøet, og de ble behandlet som hverandres nærmeste pårørende.

 

Kunstneren og naturforskeren

Ida Wedel Jarlsberg, fotografert i 1877.

Ida Wedel Jarlsberg (1855-1929) og Birgitte Esmark (1841-1897) bodde ikke sammen, men sto hverandre svært nær fra de møttes til døden skilte dem ad. Wedel Jarlsberg tilhørte Norges øverste overklasse, med en far som var landets siste greve. I strid med familiens ønsker valgte hun å studere til kunstmaler – først i Kristiania, deretter i Tyskland. I 1878 ble hun ansatt som hoffdame for dronningen i den norsk-svenske unionen. Birgitte Esmark, på sin side, var født inn i en familie av naturforskere. Fordi onkelen var professor fikk hun følge forelesninger ved universitetet, og hun fikk deretter stipend for zoologistudier, skrev, publiserte, reiste på forskningsopphold, og underviste i naturfag.

I 1882 møttes de to, og med et felles engasjement for kristent sosialt arbeid fant de tonen umiddelbart. Esmark viste seg som et stort organisasjonstalent, og sammen stiftet de en arbeidsstue for fattige barn og startet kurs for kvinner i bibelkunnskap og praktiske ferdigheter. De stiftet og ledet Norske Kvinders Totalavholdsselskap, og deretter Unge Kvinners Kristelige Samfund, forløperen til dagens KFUK.

Som Vibeke Eeg-Henriksen skriver i artikkelen Norges første kvinnelige zoolog, må de to ha utfylt hverandre på en helt unik måte. For da Birgitte Esmark døde i 1897 - bare 56 år gammel - trakk Ida Wedel Jarlsberg seg helt tilbake fra det ideelle arbeidet, og viet sin tid til malerkunsten.

 

De første kvinnelige legene

Kristine Munch (1873-1959) og Louise Isachsen (1875 -1932) var to av Norges første kvinnelige leger.

Louise Isachsen og Kristine Munch sammen med sine mannlige medstudenter i avgangskullet år 1900.

De levde og arbeidet sammen, både på sykehus og i privat praksis. Som privatpraktiserende leger delte de pasientene mellom seg; Isachsen som gynekolog, og Munch med ansvar for plager «fra navlen og opp.» De reiste på en rekke studieopphold i utlandet, og Isachsen ble Norges første kvinnelige kirurg. Paret hadde også gode huslige evner, og hjemmet deres ble omtalt som den vakreste plett ved Holmenkollbanen.

Utover legegjerningen og evnene til å skape et vakkert hjem, var de begge svært dedikerte til idealistisk arbeid. Gjennom årene var de medlem i 13 ulike foreninger, og satt i styret for seks, hvorav flere stiftet av dem selv. Blant foreningene de la tid og krefter i var Kvinnelige studenters sangforening, Kvinnelige studenters kristelige forening, Lægemisjonens forening, Santalmisjonen, Medisinsk selskap og Landskvinnestemmerettsforeningen.

Første kvinne med doktorgrad

Agnes Mathilde Wergeland (1857-1914) var den første norske kvinnen som tok doktorgrad. Den måtte hun til utlandet for å ta; ved Universitetet i Zürich skrev hun sin avhandling om rettshistorie i norrøn middelalder. Å få fast jobb etterpå ble vanskelig, men hun fikk til slutt stilling som professor ved Universitetet i Wyoming, USA. Wergeland hadde en rekke nære forhold til kvinner gjennom livet, og i Wyoming møtte hun dr. Grace Hebard. De to inngikk et svært lykkelig samboerskap, og fikk bygget seg eget hus, The Doctors Inn. Wergeland skrev også dikt, og hadde tett kontakt med kvinnebevegelsen i Norge.

I biografien Glimt fra Agnes Mathilde Wergelands Liv heter det om hennes dødsfall:

I sin kjære venindes armer, med et smil paa lepperne, vandret hun stille bort sigende: «Foruten dig hadde livet været meg umulig.»

Gusta Rygh og Trine Meyer

Gusta Rygh i voksen alder.

Gusta Rygh (1850 – 1928) var skribent, oversetter og litteraturkritiker, og levde i et 25 år langt samboerskap med en annen kvinne, Trine Meyer.

Gusta Rygh vokste opp i Trøndelag, i en familie uvanlig rik på intellektuelle interesser og talent. Hun var yngst av 6 søsken, der de tre eldre brødrene etter hvert utmerket seg som henholdsvis professor i historie, stortingsrepresentant og finansminister. Om Gusta skal faren ha sagt: «Mine sønner er flinke unge mænd, men min datter Gusta er nok den der er mest begavet av mine barn. Hun er klokere enn os alle» (Dagsposten 18.4.1928).

I 1870 begynte Rygh på Nissens Guvernanteskole i Kristiania – den høyeste utdanningen som fantes for kvinner i Norge. Hun tok samtidig kurs ved en malerskole, der hun fikk svært positive tilbakemeldinger for sine kunstneriske evner. Fra slutten av 1870-tallet av fikk hun tekster på trykk i en rekke aviser og tidsskrift, og ble etter hvert fast litteraturanmelder i Morgenbladet. Hun var også aktiv i Læseforening for kvinder, og dro på reiser til Berlin, Roma og Milano.

Trine Meyer døde av hjertesvikt.

Trine Meyer var lærerinne ved Den Kvindelige Industriskole i Kristiania. I 1899 flytter de to sammen, og de blir boende sammen livet ut. Av etterlatte skrifter kommer det tydelig frem at Gusta Rygh ikke så tradisjonelt ekteskap og familieliv som noe å trakte etter: «(…) så får man en del fornøielser på kjøpet i form av en legion bekymringer og1 omsorger tillikemed trællearbeide fra morgen til aften så lenge man gidder røre sig.»

«Den ene av 2 Damer, som förer fælles Husholdning», var ført opp i skjemaet til Trine Meyer i folketellingen for 1920.

Damene på Solåsen

En kjær og trofast venninne. Dødsannonse for Ragna Dichvold.

Ebba Holm (1896-1980) og Ragna Dichvold (1892 -1955) var syersker og bodde sammen i Schweigaardsgate i Oslo. De var glade i livet utendørs, og skapte med enkle midler sitt eget sted i Østmarka, som de døpte Solåsen. Stedet brukte de hele sommerhalvåret, det var deres faste mål for søndagsturen, og noen ganger overnattet de her. De skapte sin egen hage, og plantet blomster og grønnsaker. Navnet de ga stedet er sirlig skrevet inn på en steinstøtte: «Sol-Aasen 1920». 1920 er trolig året Holm og Dichvold kom hit første gang, og støtten med navnet står ennå. Blomsterhagen er i dag restaurert, og blir bevart som den var på de to damenes tid.

Av andre ble Holm og Dichvold gjerne oppfattet som søstre. Da Ragna Dichvold døde i 1955, sto Ebba Holm som nærmeste pårørende i dødsannonsen. Selv levde hun 25 år lenger, og døde i 1980.

Hadde alt felles

Jensine Olsen (1850-1933) og Anna Danielsen (1860-ca.1940) levde sammen i Lenvik i Troms. Jensine livnærte seg av skreddersøm og Anna av kjolesøm, og etter hvert drev de også et småbruk sammen.

I folketellingene på denne tiden var det som regel en mann som ble oppført som «hovedperson» i husholdet. Når to kvinner levde sammen, stemte ikke skjemaet så lett overens med virkeligheten.

I folketellingen fra 1900 står Olsen oppført først, men med en klamme rundt begges navn og påskriften «har alt fælles». I 1920 ble også Olsen oppført som hovedperson. Å kategorisere Danielsen var ikke like lett: hun var først innført som husmor, dette var så overstrøket og rettet til husholderske, mens husbestyrerinde ble tilføyd i parentes.

En artikkel i Senjens Blad i 19. mai 1937 gir et fint innblikk i deres liv. Artikkelen var en hyllest til Danielsen på 77 års-dagen, og det heter blant annet: I 45 år bodde disse to oplyste, våkne og viljesterke kvinner sammen – bundet av et hengivent og trofast vennskap.

Flere kvinnepar

Historiene over er noen av mange eksempler på kvinnepar i norsk historie. Vi tar gjerne imot flere tips! På skeivtarkiv.no kan du også lese om Marie Høeg og Bolette Berg, Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen, Olea Nordby og Gina Skoglund, Ingeborg Holm og Dagny Andreassen, Gurine Helgesen og Olivia Andersen.

 

Kilder:

Arentz-Hansen, Cecilie. 2018. Kvinder med begavelse for lægevirksomhet. Oslo: Cappelen Damm

Bjerkholt-Pedersen, Loni. 2023. Mary Archer og Natalie Zahle. Skeivtarkiv.no/Skeivopedia

Eeg-Henriksen, Vibeke. 2005. Norges første kvinnelige zoolog. kvinnehistorie.no (27.02.23).

Hellesund, Tone. 2014. Agnes Mathilde Wergeland. Skeivtarkiv.no/skeivopedia

Hårstad, Stian. 2023. Gusta Rygh. Skeivtarkiv.no/skeivopedia

Jordåen, Runar. 2019. Pauline Hall og Caro Olden. Skeivtarkiv.no/skeivopeida

Jordåen, Runar. 2022. Anna Danielsen og Jensine Olsen. Skeivtarkiv.no/skeivopedia.

Rafto, Heidi Rohde. 2023. Ida Wedel Jarlsberg og Birgitte Esberg. Skeivtarkiv.no/skeivopedia

Saugstadm Even. 2021. 50 historier fra Østmarka. Oslo: Frie fugler.

Veiteberg, Jorunn. 2009. Ambrosia Tønnesen – Stenhugger i det fine. Oslo: Pax

SPESIALGLIMT

Hver fredag presenterer de forskjellige delene av Spesialsamlingene, nemlig Manuskript- og librarsamlingen, Billedsamlingen, Skeivt arkiv og Språksamlingene, godbiter fra samlingenes spennende og varierte materiale i form av tekst, bilder og film.

Powered by Labrador CMS