SPESIALGLIMT

«Lappeleiren», Bergen. Fra venstre: ukjent, Kristina og Mathias Mortenson, Margretha og Nils Ringdal og Aina Margrete Mortenson. Foran: Nils Mortenson, Karin Fjellner, Richard Mortenson og ukjent.

Foto: Atelier KK.

«Idyllen i Byens Sentrum»

Våren 1928 ble bergenserne vitne til et uvanlig syn midt i byens sentrum: En «Lappeleir», som den ble kalt for, reiste seg på posthustomten, skjermet bak høye plankegjerder. For en rimelig penge kunne nysgjerrige bergensere tre inn i en fremmed og eksotisk verden, og få et glimt av den samiske levemåten slik den ble fremstilt for et urbant publikum.

Morten Heiselberg Morten Heiselberg Morten Heiselberg Seniorkonsulent, Fotograf

Publisert 07.11.2025 - 09:29

SPESIALGLIMT

Hver fredag presenterer de forskjellige delene av Spesialsamlingene, nemlig Manuskript- og librarsamlingen, Billedsamlingen, Skeivt arkiv og Språksamlingene, godbiter fra samlingenes spennende og varierte materiale i form av tekst, bilder og film.

Formålet med leiren var å skaffe inntekter til Bergens Turistforenings prosjekt om å bygge en sportshytte på Rundemanen. I byggekomiteen satt driftsbestyrer Engh, kjøpmennene Helvik og Henrik Platou, samt arkitekt Olai Schumann Olsen. For å finansiere hytten trengtes midler, og ideen om en «Lappeleir» ble født som et inntektsbringende tiltak.

Et steinkast unna, ved Lille Lungegårdsvann, var den store Landsutstillingen allerede i gang. De to utstillingene hadde ingen direkte tilknytning, men fungerte som supplementer til hverandre og utgjorde en del av byens store attraksjoner denne sommeren.

Kjøpmann Henrik Platou hadde tidligere på vinteren reist til Røros, hvor han hadde forhandlet med to samiske familier – til sammen 12 personer og 12 reinsdyr – som skulle bo i leiren. Aldersspredningen i familiene var fra 2 til 60 år. Reinsdyrene som skulle være med til Bergen ble forhåndskjøpt av kommisjonen med tanke på videre salg eller slakting etter utstillingen. De samiske familiene som skulle komme til Bergen var reisevante og hadde tidligere vært engasjert av Hagenbeck i Hamburg for en lignende utstilling.

Å vise frem en samisk leir var ikke noe nytt i Bergen. Allerede i 1897 ble en lignende leir satt opp i Tennebekken på Laksevåg, en utstilling som tiltrakk seg 8000 besøkende. Fenomenet med «Lappeleirer», eller tilsvarende visninger av urfolks levesett, hadde bredt om seg, og flere slike leirer ble etablert rundt om i Europa og USA. I artikkelen «Fra Strådalen til Paris og Chicago – Margrete Kreutz’ annerledes valg» av Cathrine Baglo, fortelles om de sørsamiske familiene som deltok i de omreisende utstillingene i byer som Paris og Chicago.

Porten til leiren åpnet 17. mai, og den gamle branntomten kjent som «Posthustomten» var forvandlet til et høyfjellslandskap med tjern, furu, gran og lyng, skapt av gartnerne Ingolf Eide og Falck Johannesen. Frem til utstillingsåpningen hadde reinsdyrene hatt tilholdssted på Ulven. På den tiden hadde to av simlene kalvet, og disse fikk være igjen på Ulven en stund for å ikke bli stresset, før de ble gjenforent med flokken inne i sentrum.

Sett med dagens øyne kan leiren oppfattes som en videreføring av overgrep mot det samiske folk, selv om familiene fikk betaling og livnærte seg som omreisende attraksjoner. Leiren ble oppfattet som eksotisk og spennende av både bergensere og turister, men enkelte stemmer uttrykte bekymring for at dette kunne bli en parodi på samisk kultur og levesett. Et leserinnlegg i Morgenavisen påpekte at man ikke kunne forstå samenes liv utenfor deres naturlige miljø og sammenlignet det med å stille ut en vestlandsfisker midt i Oslo.

Forståelsen og interessen for de samiske familiene ble også usynliggjort i de mange avisomtalene utstillingen fikk. Det vakre landskapet og reinsdyrene – særlig de unge kalvene – ble fremhevet, mens «det fremmedartede folk som bor i teltene» forble navnløse og uten stemme. I hvilken grad de interagerte med de besøkende, vet vi lite om.

At leiren ble en stor suksess, vises i besøkstallene fra slutten av juli: Da hadde 50.000 gjester vært innom, inkludert flere utenlandske turister fra de besøkende cruiseskipene.

Rørossamenes kontrakt var til ut i august, og de måtte deretter reise tilbake til Røros for å ta seg av sine egne reinsdyr som beitet i fjellet. Da Landsutstillingen ble forlenget til slutten av september, ble det besluttet at også sameleiren skulle holde åpent videre. Reinsdyrene ble værende, og på kort varsel lyktes det å få en same fra Norefjell til å komme til Bergen for å ta hånd om dyrene i den siste delen av utstillingen.

Sameleiren ble mot slutten et sammensurium av ulike elementer. I avisannonser ble det opplyst at man på barnas dag kunne oppleve dansegulv, tombola, besøk av Onkel Kaare og musikk fra Dragefjeldets Musikkorps i «Idyllen i Byens sentrum» som leiren ble omtalt som i noen avisannonser. Andre kvelder ble det solgt pølser, og på kveldene gikk dansen lystig for seg til toner fra trekkspill.

Da leiren stengte 15. oktober, oppsto spørsmålet om hva som skulle skje med reinsdyrene. Dyrene var allerede kjøpt av komiteen, og en ide var å slippe dem løs i Byfjellene. Men man innså at de sannsynligvis ville trekke mot fjellområder med bedre beite, og at gleden ville bli kortvarig. De fleste av reinene ble slaktet i leiren, men syv av reinsdyrene ble solgt til Hardanger og Voss Rensdyrlag, og sluppet ut på beite ved Hamlagrø i Bergsdalen. Kanskje finnes det spor av deres DNA i reinsdyrene som fremdeles beiter i disse fjellområdene. Hva angikk selve leiren så var det flere ønsker om at denne oasen i sentrum burde bli permanent. Ingen ønsket å gå tilbake til den utrivelige branntomten.

Til tross for det gode besøket i 1928, hadde Bergens Turistforening dårlig økonomi i 1929, og drømmen om sportshytten ble derfor aldri realisert.