Ole Bull og Bergen

For ikke lenge siden ble arkivmaterialet på Lysøen overført til Spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen. For å markere dette, og samtidig løfte frem stor deler av arkivet, planlegger Kode sammen med Universitetsbiblioteket en egen Ole Bull-utstilling. Endelig tidspunkt og sted er foreløpig ikke bestemt, så denne teksten kan derfor tjene som et lite frempek mot hva publikum kan forvente når utstillingen åpner.

Det er en kjensgjerning at Ole Bull tilbrakte store deler av livet på reise verden rundt. Etter alle solemerker tilbrakte han mer tid i utlandet enn i Bergen, men ved en rekke anledninger vendte han hjem igjen til fødebyen. Første gang var i 1838, nærmere bestemt 11. august. En måned i forveien, 3. juli, ankom han Moss etter en lengre reise i Europa med konsertturné. Bare i Storbritannia holdt han 274 konserter, før han dro videre til Paris, og så til Tyskland, Russland, Finland og Sverige. Bull sin reisevirksomhet gjenspeiles også i verklisten hans, der vi finner titler som Homage to Scotland (1837), Farewell to Ireland (1837), samt en versjon av Das Hamburgische Nationallied: Auf Hamburg Wohlergehe (1838.) Dette er verk som det ikke finnes noe manuskript eller utgivelse av, men som er omtalt i diverse brev.

I 1838 ankommer altså Ole Bull Bergen, og Harmonien arrangerer en velkomstmiddag for ham. Uken etterpå, 19. august, blir sønnen Ole Storm Felix Bull døpt, og samme kveld avholder han den første konserten, i lokalene til Det Dramatiske Selskap. Senere besøker han Valestrand, hvor han senere i 1865 får bygget et feriehus.

Neste gang Ole Bull vender tilbake til Bergen igjen er i 1949, etter en rekke konserter i Christiania, blant annet urfremføring av det som skal bli et av hans mest kjente stykker – Et Sæterbesøg, opprinnelig titulert Den 10de December. I samme periode ble det gjennomført en rekke levende tablåer, altså iscenesatte oppstillinger, av malerier av Tidemand og Gude, blant annet Brudefærden i Hardanger ved Christiania Theater, hvor Ole Bull selv angivelig skal ha stilt som modell for felespilleren i båten. Han skjønner at Christiania Theater, der det danske språket var gjeldende, ikke kan fungere som arnested for en norsk teatertradisjon, og med dette i bakhodet reiser han til Bergen.

Ved ankomst blir han invitert til en festaften hos Håndverkerforeningen, som for anledningen hadde dekorert salen med Ole Bulls navn i gullbokstaver, og jubelen ville nærmest ingen ende ta. En av bergensavisene skriver at «Naar hans staar for os med sin Violin i Haanden, da er han hersker i Aandens Rige» og festlighetene varte angivelig helt til klokken 5 på morgenkvisten. Når han etter hvert lanserer sine planer for et norsk teater, blir responsen enestående. Annonsen som ble rykket ut i Bergenspressen 23. juli er sikkert kjent for mange, men den tåler å bli gjengitt også her:

De Damer og Herrer som ville gjøre Sang,Instrumentalmusik, Skuespilkunst eller National-Dans til deres Fag, kunne erholde Engagement. Originale dramatiske og musikalske Arbeider modtages og ville efter Omstændighederne blive honorerede.

Responsen var overveldende, og ifølge professor Lorentz Dietrichsons memoarer var det visstnok «Hundredevis» som meldte seg. Dette bidro antageligvis til at teateret ikke åpnet før 2. januar 1850.  På programmet sto et forspill og en prolog, begge komponert av Ole Bull, etterfulgt av en Bergenspremiere på Beethovens overtyre Egmont, og så en fremføring av Ludvig Holbergs skuespill Den Vægelsindede.

Omtalene av denne første forestillingen var gjennomgående positive. Noe mindre positivt innstilt var bergenspolitiet, som holdt regelmessig oppsyn med offentlige fremføringer, og forlangte tre plasser for sine betjenter. Ole Bull, som hadde solgt alle tilgjengelige billetter, kunne ikke tilby noe annet enn å sette opp et skilt helt bakerst med teksten «Dette er Politiets Pladser.» Bergenspolitiet så ikke humoren, og svarte med å stevne Ole Bull, og først da saken kom til Høyesterett vant Ole Bull og fikk igjen kontroll over billettsalget.

I årene som går etter opprettelsen av teateret skal Ole Bull reise til og fra Bergen flere ganger. Den siste gangen han ankommer Bergen er det om bord på dampbåten Kong Sverre for å gravlegges etter å ha gått bort 17. august 1880.

Begravelsen fant sted 23. august, til klangen av Bergens samtlige kirkeklokker, og kondolanser tikket ustanselig inn. Tidligere hadde Edvard Grieg fremført et preludium på orgelet på Lysøen, og den bergenske stortingsmannen Wollert Konow takket Ole Bull for hans bidrag til Norge. Bjørnstjerne Bjørnson holdet hovedtalen i begravelsen, etterfulgt av Edvard Grieg som avsluttet med å legge en laurbærkrans «i den norske Tonekunsts Navn» på kisten.

Kilder:

Einar Haugen and Camilla Cai, Ole Bull: Romantisk Musiker Og Kosmopolitisk Nordmann (Universitetsforlaget, 1992)

Harald Herresthal, Ole Bull: B. 1: Vidunderbarnet Erobrer Verden: 1810-1837 (Unipub, 2006)

Harald Herresthal, Ole Bull: B. 2: Republikaner Blant Konger Og Keisere: 1837-1848 (Unipub, 2007)

Harald Herresthal, Ole Bull: B. 3: Teaterdirektør, Koloniherre Og Norskdomsmann: 1848-1862 (Unipub, 2009)

Harald Herresthal, Ole Bull: B. 4: Drømmen Om Udødelighet: 1862-1880 (Unipub, 2010).