«Bunad-syndere i sommer-sol»

Det er vår og like sant som at løvet spretter, er det også sesong for bunad- og draktglade nordmenn som skal feire konfirmasjoner, brylluper og nasjonaldagen. Nå gjelder det å rote fram sølvet, stryke skjorten og sjekke at bunadslivet sitter slik det skal, kanskje blir det nødløsning i år igjen. Og ikke minst, skal man være litt vill og gal og kjøpe seg en ny fargerik skjorte for å live opp ullstakken?

A-20: Klædebunad

Norsk Ordbok forteller oss at bunad har sitt opphav i det norrøne búnaðr. Bunad betydde det å lage seg et hjem (setja bunad), skaffe seg en husholdning (husbunad) og hva man måtte ha av redskaper (for eksempel fiskebunad). Begrepet hadde også betydningen i det å forberede eller lage i stand noe. I Sogn finnes det i tillegg kilder på at man omtalte bunad om kroppsform; «her er god bunad her, han ser ut til å verta stor». (https://norsk-ordbok.no/nno/no/bunad) Så har vi bunad som i klædebunad, som var den opprinnelige betydningen for klærne vanlige folk iførte seg på bygdene, og sikkert i byene også, i eldre tider. Disse draktene eller stakkene var svært like dem vi i dag betegner som nasjonaldrakten vår. På NRK finnes det en liten reportasje fra så sent som 1972, der folkedraktsforskeren Aagot Noss intervjuet eldre kvinner i Ål i Hallingdal som fortsatt brukte bunaden til hverdags (https://tv.nrk.no/program/FOLA02002572).

I Språksamlingenes arkiv etter Norsk målførearkiv som til tross for navnet var et tidligere institutt ved Universitetet i Oslo, finner vi A-listene. A-listene inneholder innsendt materiale fra frivillige informanter fra hele landet, og er ordnet etter tema. Under A-20 finner vi emnet «Klædebunad».

Materialet i A-20 «Klædebunad» inneholder beskrivelser av hverdagsbunaden for både menn og kvinner. Informantene har vært flinke i beskrivelsene sine. Et eksempel fra året1949 er fra Hordaland av masfjordingen Ola R. Midtbø som skriver at

«For ein 60-70 aor sidan gjekk folk noko anderleis klædde enn dei gjerer no (…) Det var ullskjorte av heimevøvi einsjefte eller vadmøl (…) Ovanom broki hadde dei ein vess eller upplut av vadmøl (…) Sokkane var til kvardags jamt graa. Til helg og høgtid alltid kvite eller raudespyta. Til helgebruk og ellers stundom var dei fastbundne til foten med fine manglita vøvne sokkebaand med store duskar paa nedarne». (NMA, A-20 Klædebunad)

Et annet eksempel fra 1946 kommer fra Løten i Hedmark, der informanten A. Harildstad skriver følgende at

«Gamle folk bruker ennå både undtrøye og undstakk og så en utapåstakk. Bønningstørkle og kufte var mer brukt før i tida, men somme bitt seg nok bønningstørkler ennå.» (Ibid.)

Midtbø og Harildstads svar på spørsmålet fra Norsk målførearkiv var en helt vanlig respons når det gjaldt de eldre informantene. Da ble hverdagsklærne eller hverdagsbunaden beskrevet. Desto nærmere vår tid materialet er fra, desto oftere henviser imidlertid informantene til (klæde)bunaden og nasjonaldrakten på sitt hjemsted.

«Kvar vart det av understakkane?»

I materialet fra Hordaland lå også artikkelen fra Dagbladet som er nevnt ovenfor, og som er skrevet av journalisten Love Yngve Anderson på bakgrunn av leserinnlegget, innsendt av Brita Skre. Leserinnlegget gjengis som en del av artikkelen. Allerede i 1967, som egentlig ikke er så mange år etter at bunaden bare ble brukt til stas, kan vi lese at mange mente at befolkningen begynte å slurve med antrekket. Brita Skre spør seg hva som er vitsen med å betale så mye for et plagg som «klistrar seg til kroppen og daskar kring leggene». Hun skylder for det første på det fabrikkvevde tøyet. Skre skriver at «Det fabrikkvovne tøyet lyt bera noko av skulda. Det har sjeldan den spensten i seg som det heimevovne tøyet hadde. Stakken åt bestemor førde seg så mykje betre enn den stakken me kan skaffa oss i dag».

Den andre og viktigste grunnen er noe helt annet. Skre fortsetter; «Men bestemor hadde ikkje berre ein stakk. Ho bar alltid ein eller fleire understakkar. Anten ho gjekk heime i sitt daglege arbeid eller ho var på kyrkjeveg, ridande eller gåande, laut ho rett som det var binda stakken opp, så han ikkje skulle verta tilsulka. Då kom understakken til syne, og det var ikkje rekna korkje for å være uhøveleg eller usømeleg. Understakken var eit vakkert plagg som vel tolde å verta synt fram.»

Den tilpasningsdyktige bunaden

Hulda Garborg (1962-1934) er regnet for å være bunadens mor, i den forstand at hun tok den tradisjonelle og gamle folkedrakten, inn i en ny og moderne tid. Hun hadde som mål å forme bunaden som en del av en større visjon om en bedre, sunnere og helnorsk framtid. Bunaden var i likhet med folkedans, folkemusikk, folkelige fortellerkunst og det nye norske skriftspråkene, en del av det nasjonale prosjektet. I arkivet vårt har vi boken hennes «Norsk klædebunad», den reviderte utgaven som kom i 1917 «Med 100 bilæte og 8 fargelagde mynsterteikningar av Halfdan Arneberg» der hun systematisk går gjennom landsdelene og viser fram mønstre og kommer med anbefalinger i hvordan man skal kle seg i bunad.

Garborgs mål var å skape en norsk nasjonaldrakt, men for å komme i mål, må hun finne ut hvilke element fra de eldre draktskikkene som skulle få bli med videre og hvilke som måtte forkastes. Bunaden måtte gjøres praktisk og vakker. Vakker som i å bruke kvalitetsstoff som ull og lin, broderier og perler. Praktisk i den forstand at hun designet blant annet et nytt liv til Hallingstakken, og at hun mente en liten lue passet bedre enn «Den staselege, men diverre lite praktiske «Hetta», sier hun (Norsk Klædebunad, 1917).

Huldas idéer og tanker ble sett på som svært moderne i hennes samtid, for hun ønsket å skape en bunad som var tilpasset kvinnekroppen. Hun forenklet eksisterende drakter, men skapte også helt nye. Hun satte også standarden for måten vi bruker den på (Intervju med Bjørn Sverre Hol Haugen, NRK, 2023). I likhet med da Hulda Garborg levde, har bunaden blitt tilpasset tidsuttrykket. Dagens bunad- og festdraktskikker utfordrer oss til å tenke ut nye måter vi kan tilpasse og modernisere den.

Å fjerne underskjørtet, mente Brita Skre på 1960-tallet, var å strekke tilpassingen av bunaden litt vel langt. Det hadde imidlertid vært interessant å vite hva hun hadde tenkt i dag, da vi ifører oss både i joggesko og caps som tilbehør. Eller syr festdrakten selv av gamle gardiner og duker, slik som det norske klesmerket Fæbrik oppfordrer oss til å gjøre som en protest mot forbruk og med hjerte for gjenbruk.