På ville veier med Hardanger

Hardangerfjorden - spektakulær, mild og voldsom

Det finnes fjorder, og så finnes det Hardangerfjorden. Norges nest lengste – 179 kilometer fra munningen ved Bømlo til Odda innerst inne – sprer seg ut i ikke færre enn 38 armer og sidearmer som stikker inn mellom fjell der Hardangervidda stupbratt møter sjøen. Her er Sørfjorden, Eidfjorden, Granvinsfjorden og en håndfull andre. Til sammen er det et av Europas mest innviklede fjordlandskap – og et sted med en historie langt eldre og mer dramatisk enn de fleste aner.

Ta været, for eksempel. Fjorden gjør hva den vil. Hardangerfjorden strekker seg i sørvest–nordøst, og det betyr at Atlanterhavsværet treffer de ulike armene helt ulikt. Det kan rase storm ytterst mens Sørfjorden inne ved Lofthus ligger blank og vindstille. De bratte fjellsidene kaster varmestråling tilbake mot vannet, om våren er frosten sjelden, og resultatet er at indre Hardanger er Norges aller fremste fruktdistrikt – epler, pærer, kirsebær og plommer side om side langs fjordsidene. Blomstringen i mai er et syn for seg. Men fjorden kan slå om i løpet av timer. Fallvinder fra Vidda, høsttåke som legger seg tett mellom fjellene, og lokale tordenbyger har gitt lokale sjøfolk stor respekt for fjorden gjennom alle tider. Hardanger lar seg ikke temme.

Hvorfor heter det Hardanger?

Det passer godt til hva selve navnet forteller. For Hardanger er ikke en beskrivelse av fjorden – den er dannet til et folkenavn – harudene. De vi kjenner som Horder her i Bergen. Områdenavnet Hardanger kommer fra et opprinnelig fellesnordisk Haruþangar og betyr «Harudenes fjord», der Harudene, senere Hordere, var folket som en gang bodde her. Og hvem var de?

De dukker opp hos ingen ringere enn Julius Cæsar. I år 58 f.Kr. beskriver han om sine gallerkrige at den germanske krigsherren Ariovistus, hadde krysset Rhinen med en broket hær av germanske stammer for å kjempe mot gallerne. En av stammene kalte han Harudes – og de var ikke ubetydelige: 24 000 mann, som etter seieren krevde land til bosetting i Gallia. Da romerne til slutt knuste Ariovistus ved Besançon, flyktet resten tilbake over Rhinen. Det er første gang harudene nevnes i noen historisk kilde – men kildene sier intet om hvor de er fra.

Neste gang er de faktisk mer prestisjefulle bekjentskaper: keiser Augustus selv nevner dem i sin berømte egenhendige oppsummering av sin regjeringstid, Res Gestae, der han skryter av at en romersk flåte under Tiberius år 5 e.Kr. seilte lengre mot øst enn noen romer noensinne hadde vært – helt til kimbrenes land på Jylland. Der sendte folkene, blant dem charydes (romernes transkripsjon av haruder), cimbrer og semnoner, sendebud for å be om vennskap med Roma. Ptolemaios plasserer dem på 100-tallet e.Kr. langs østkysten av Jylland, om enn deres er tilstedeværelse er belagt i det senere områdenavnet Hardsyssel på vestkysten av Jylland.

Og på 500-tallet nevner historikeren Jordanes et folk kalt Arochi i det skandinaviske urland han kaller Scandza. Mange forskere mener dette rett og slett er en skrivefeil for Harothi – altså harudene. Hvis det stemmer, hadde deler av stammen kanskje allerede slått seg ned andre steder i Skandinavia. Vandret de fra Jylland til Vestlandet, eller kanskje fra Vestlandet sørover til Jylland? Det er en diskusjon som pågår fortsatt. Men som en gutt fra Vestjylland, finner jeg det morsomt å være vokset opp i et av harudenes områder og så nå bo i et annet tilskrevet dette mytiske folket.

Det sannsynlige er uansett at harudene etablerte seg på Vestlandet vel så godt før år 500 e.Kr., og at de ga navn til Hordaland og Hardangerfjorden. Selve stammenavnet betyr «skogfolket» - harudene var altså bokstavelig talt folk fra skogen.

Harudere eller horder - hva er rett?

Men da sitter vi igjen med en liten nøtt: Hvorfor Hardanger og Hardsyssel med a, men Hordaland og Hordvik med o? Er det ikke det samme folkenavnet?

Jo, det er det. Men navnene er blitt til på litt ulike måter. Den opprinnelige stammeformen Haruþ- hadde en u i midten. I den fellesnordiske perioden gjennomgikk de skandinaviske språkene omfattende endringer og en av disse var den såkaldte u-omlyd, der a i Haruþ-  påvirkes av den etterfølgende u-lyden mot å – slik at stammen kom til å bli uttalt hǫrð-, med en lyd midt mellom å og o. I Hordaland og Hordvik er det nettopp den litt rundere o-klangen som har vunnet frem. I Hardanger og Hardsyssel derimot – slog derimot en annen, litt tidligere lydutvikling inn, nemlig synkopen. I denne utviklingen forsvinner tryklettevokaler eller svekkes. Og her nådde Haruþ- utvikles til Harþ- innen u-omlyden kunne slå igjennom. Tenk på det som to former av samme ord, størknet i hver sin tidsperiode.

Neste gang du sitter og ser utover Hardangerfjorden mens det blåser stille fra Vidda, er det altså ikke dumt å tenke på at de som gav grunn til fjorden navn, en gang slo seg gjennom gallisk villmark side om side med Ariovistus – og til slutt fant heimet sitt her, mellom 38 fjordarmer og blomstrende eplehager. Og med brødre og søstre i Jylland! Ikke dårlig bare ved å tenke på opphavet av et uskyldig fjordnavn.

Litteratur

C. Julius Caesar. Caesar's Gallic War. W. A. McDevitte (red.) og W. S. Bohn (overs.).  New York, 1869. Bok 1, kapitel 31. (http://data.perseus.org/citations/urn:cts:latinLit:phi0448.phi001.perseus-eng1:1.1)

Iordanis. Romana et Getica. T. Mommsen (ed.), 1882. s. 60. (https://www.thelatinlibrary.com/iordanes1.html)

Noreen, Adolf. 1911. Spridda Studier, Andra Samlingen. Stockholm.

The Deed of the Divine Augustus (AD 13-14). P. A. Brunt & J. M. Moore (red.), Oxford, 1969. Kapitel 26.
(https://droitromain.univ-grenoble-alpes.fr/Anglica/resgest_engl.htm)