Ikke la julereia ta deg!

Julereia herjer

Ifølge førkristen tidsregningen og mange hundre år etter kristningen, begynte julemåneden rundt 13. desember og varte fram til tyvende dags jul, som altså er 13. januar og da «Knut jaget julen ut». I hele denne perioden – men særlig på selve lussinatten og juledagene – måtte man være ekstra på vakt mot julereias herjinger.

Grovarbeidet man skulle være ferdig med til lussinatten var for eksempel slakting, ølbrygging, vedkløyving eller vasking. Man måtte også ha ryddet gården for skrot både utvendig og innvending. I en fortelling fra Jæren står det at «Lossi» eller «Lucifer» kom ned skorstenspipen og ropte «inkje bryggja, inkje baka, inkje store elda hava!» Hvis det var spor etter ugjort arbeid, veltet «hun» hele den øvre del av pipen ned og slo i stykker det som fantes i gruen (Feilberg, 1904).

Selve Luciadagen og natten var det derfor viktig at man holdt arbeidsfri, og barn som voksne skulle aller helst holde seg innendørs, hvilende og bedende. For lussinatten var begynnelsen på den hellige juletiden, og alle avvik fra det normale og tradisjonelle i denne perioden, ble oppfattet som farlige uromoment.

Julereia – bråk og ståk

Julereia var kjent under mange navn. Den danske folkloristen Henning F. Feilberg (1831-1921) understøtter dette i «Jul, allesjælestiden Hedens, Kristen Julefest» (1904), og skriver:

 ”Navnene er mange og forskellige. Toget nævnes ikke blot »Oskerei« el. »Jolarei«, men også, støttet til Lucienatten, »Lussireien« og »Lusserne«, »Vossereien« , »Våsedriften«, undertiden »Tussedriften« og »Ymrekærringen«. Stedfæstet nævnes det »Kringlefylgjet« og »Krokafylgjet«. Tillige må mærkes, at ved siden af disse særnavne tales om »Hojfolket«, »Huldrefolket < el. »Underjordiske«, som kommer i besøg, så det ligger nær at antage, at de forskellige »følger« for folkets syn stod alle disse vætter nær.”

I arkivet etter Norsk målførearkiv finner vi nedtegnelser fra forskjellige steder i landet vårt. I kilder fra Telemark var det Åsgårdsreia som red over himmelen, og den ble framstilt som et stort og bråkete følge av all slags trollpakk og dauinger. Dauinger var i dette tilfelle beskrevet som slåsskjemper, drapsmenn, drukkenbolter, bedragere og løsaktige kvinnfolk. Folk som hadde havnet på utsiden av normaliteten og ikke fortjente å komme til himmelen, men som ikke hadde gjort så mye galt at de havnet i helvete heller (Ibid.).

Det fortelles at Mons fra Grihamar i Vang som ble utsatt for julereia en julaften. Mons sies å være en troverdig kar som aldri for med vas, står det. Han gikk ut julaften etter at de hadde spist kvelds for å gi dyrene mat. Det endte med at han ikke om hjem den natten. Det som hendte var at med det samme han tråkket ut for døren, så ble gårdsplassen full av folk med hester. I tillegg var alle iført hatt på hodet. Videre står det:

No kunne det vel råke at han Mons va lite drøkkin, og mens han sto der kom han til å si ut i veret, kor e min hatt, og med det samme kom en av de som sto der, med ein hatt o sette på huvue hass.(A-listene, Norsk målførearkiv)

Mons rir av sted med følget til flere steder han tidligere aldri har vært før. Han var imidlertid såpass om seg at han tenkte at han skulle gjøre noen pek som gjorde at han kunne kjenne seg igjen, i tilfelle han skulle komme tilbake. Før han visste ordet av det, så stod han ved stalldøren på Grihamar igjen, men da var klokken blitt syv om morgenen. Det hele ender i alle fall med at Mons senere den vinteren kommer tilbake til gårdene han besøkte, og på grunn av pekene han utførte hadde han bevis for at han talte sant. For han hadde nemlig ikke bare ligget inne i stallen og sovet av seg rusen på julenatten.

Julereia – et djevelsk hunkjønn

Andre kilder beskriver julereia som en djevelaktig hesteskikkelse med hover som kom feiende over jorder og inn på gårdstun, klar til å fange og ta med seg dem som var ute og dermed i faresonen. En fortelling fra Askvoll beskriver dette, der julereia til og med blir framstilt i hunkjønnsform:

Da va seint ein kveld i julaheljæ ein mann va ute å jekk. Han høyrde slek ei fælande trakking nor i markjæ, å han sjønte snart atte da va julareiæ so va ute å jekk. No va da best å sjå å berga seg, tenkte manen. Å so språng han ut på ein åker å la seg dar nett so han va dø.

Snart ettepå købm julareiæ rendandes so da dondra i markjæ. Hu købm ut på åkeren å rudla manen rondt mæ frabmhovane sine. Men hu sjønte atte an måtte vera dø å sa mæ seg sjøl so manen høyre da: «Dedne får eg lata ligja her te eg kjeme tebakars; då ska eg ta an mæ meg heim te ein brand på gruvo.» Darmæ for julareiæ sør ijøne haugana.

Manen va ikje seine mæ å købma seg ut or åkeren, å so språng an heim å stengde døræ gødt ijen. Ei stond ettepå købm julareiæ setjandes nor i garen. Hu købm te huse dar manen budde å dondra mæ hovana øpp øve vegjena.

Dagen etterpå å lenje seinare konde adle sjå etter naglahøvæ vå revne bort rundt heila huse. (A-listene, Norsk målførearkiv)

I folkloren er det gjerne lussireien som beskrives som en kvinnelig skikkelse. Fortellingen ovenfor fra Jæren der Lussi veltet pipen i sinne når ikke alt var på stell, er et eksempel på det. Andre kilder beskriver lussi, losso eller lussireien som alt fra en stygg kvinne, en frue eller dronning som rir foran et følge i en vogn med hester spent foran, en bortkommen brud eller en dårlig jomfru (hva nå det er for noe) (Feilberg, 1904).

Folkloristen Ørnulf Hodne mener at Lussi kan komme av en sammenblanding av to religiøse figurer; helgenen Santa Lucia og djevelen Lucifer (Jul i Norge: gamle og nye tradisjoner, 1996). Dermed har man innbakt mange egenskaper i en og samme skikkelse: det helliges og en moralens vokter, samt det ødeleggende og rasende i en og samme skikkelse. Ikke rart folk var redde.

Julereia – sosial kontroll

Felles for alle fortellinger om julereia er at det å møte et slikt følge eller skikkelse, var et faretegn og et varsel om at man på en eller annen måte har brutt med allmenne regler og normer. Den enkleste måten å fjerne frykten for et sånt skrekkelig møte, var rett og slett å følge samfunnets normer og regler som gjaldt i den hellige julemåneden.

Det fantes også andre måter å beskytte seg på. Som for eksempel det å sette korsets tegn over inngangsdøra slik at de onde kreftene ikke klarte å komme seg inn og stjele gods og gull, risse inn kors på ølfatene for at julereia ikke skulle drikke opp ølet, legge stål i brønnen for at julereia ikke skulle drikke opp vannet, eller rett og slett holde seg mest mulig innendørs på kveldstid i julemåneden.

Julereia kan på mange måter sies å være en del av storsamfunnets måte å utvise sosial kontroll. Først som en pådrivende faktor til å få ting gjort skikkelig og til rett tid, som det at grovarbeidet skulle være ferdig før lussinatten. Under selve juledagene var det normalt at det var mye fest og moro, og da hadde angsten for å bli tatt av julereia en oppdragende effekt, og passet på at folk oppførte seg. For det gjaldt å ikke gå over styr, holde seg sånn passe edru og sånn passe full, være glad og lystig, men ikke for glad.

Å gjøre julereia

I dag har forestillingene om lussireia, julereia eller Åsgårdsreia, fått en helt annen betydning for folk. Dette er tankegods som blir presentert som en del av vår folklore, som gode fortellinger vi trekker fram i de rette anledninger – slik som nå når vi er halvveis inn i adventstiden og det snart er lussinatt.

I arkivene våre finnes det også en helt annen tolkning av hva julerei er, en tolkning som er mer treffende og gjenkjennelig for julestria i dag. På et kartotekkort fra 1956 i Norsk Ordbok finnes følgende tekst:

«Så var det ein dag at det hadde vore folk på Andenes og gjort julereia, og kom på heimtur roande».

På en annen ordseddel står det «julerei, gjere – a: handle til jul». Så her har man gått fra å få besøk av julereien, til å utføre en julerei selv. Det er altså oss sjøl som kommer farende som et støyende og rasende følge, inn på handlesentrene med lange handlelister, nesa ned i mobilen og med poser stappfulle av gaver, juleribber og all slags drikke.

Da er det bare en ting å si: husk å skru på vettet, og ikke la julereia ta deg!