Snakk som en fransk kaper?

Blant de mange dokumentene som oppbevares i Spesialsamlingene, finnes det brev og handelsdokumenter knyttet til det franske konsulatet i Bergen. Disse dokumentene, skrevet av konsulen selv, av bergenske kjøpmenn eller av franske og norske embetsmenn, stammer fra slutten av 1700-tallet. Ved å studere disse har vi oppdaget at de handler om tilstedeværelsen av franske kapere i norske havner, særlig i Bergen.

Revolusjonskrigene

Frankrike befant seg da i en urolig periode. Etter revolusjonen i 1789 gikk landet fra å være et konstitusjonelt monarki til en republikk i 1793. Disse endringene falt verken i god jord hos nabolandene eller hos den franske adelen, som delvis hadde måttet gå i eksil i utlandet. De førstnevnte fryktet spredningen av de revolusjonære ideene om frihet, likhet og avskaffelse av privilegiene til kongehuset, adelen og presteskapet. De sistnevnte ønsket å gjenvinne sine privilegier og ønsket at kongen skulle vende tilbake som Frankrikes overhode.

Denne anspente situasjonen førte til utbruddet av de såkalte «revolusjonskrigene» fra 1792 til 1804. Det ble utkjempet slag ved Frankrikes grenser, og da Frankrike erklærte krig med Storbritannia, også til sjøs. Storbritannia var da verdens største sjømakt. Frankrike måtte bruke alle midler for å kjempe mot The Royal Navy, og dette inkluderer å ty til kapere. Kapere er sjømenn hvis kaptein har fått et kaperbrev, et dokument utstedt av staten som gir dem lov til å angripe og kapre fiendtlige skip helt lovlig. De bruker altså de samme metodene som pirater, men er i statens tjeneste og må, i teorien, følge krigens lover. Deres oppgave er å svekke fiendens militære og handelsflåte, til lavest mulig kostnad for staten som ansetter dem. De blir nemlig betalt med en prosentandel av inntektene fra videresalget av skipene de kaprer.

Men dette forklarer ikke hvorfor de befant seg i Norge. Kongeriket Danmark-Norge var nemlig på den tiden nøytralt og langt unna kampene, i motsetning til under Napoleonskrigene, da kongeriket allierte seg med Napoleon. Hvorfor våget disse sjørøverne seg så langt fra Frankrike, og så langt unna kampområdene?

Norge var på den tiden et svært strategisk sted, med en kystlinje som lå ved flere sjøveier. I sør lå veien mot Østersjøen. De franske kaperne var utestengt fra de danske havnene og måtte derfor ty til det nærmeste nøytrale landet, Norge. I vest finner man ruten som gjør det mulig å unngå å krysse Den engelske kanal, som på den tiden var full av militære skip, kapere og fremfor alt pirater. Dette gjorde den til en farlig rute for handelsskip, som ofte foretrakk å ta en omvei nordover.

Valget av norske havner er ikke noe nytt. Allerede under de ulike krigene på 1600-tallet og tidlig på 1700-tallet besøkte franske kapere de norske kystene. Det var for øvrig på denne tiden at det franske konsulatet i Bergen ble opprettet.

Kilder om konsulatet og kapere

Disse dokumentene er viktige kilder når det gjelder konsulenes arbeid og kaperes virksomhet. Når det gjelder konsulatet i Bergen, er opplysningene i dokumentene delvis unike. De gir oss et innblikk i kaperskipenes ankomst til havnene i Bergen, Stavanger, Farsund og noen ganger Kristiansand, samt deres proviantering, kapring av fiendtlige skip og auksjonering av disse. Vi får blant annet vite hvilke kapermannskaper som befant seg i de norske havnene på denne tiden. De gir oss opplysninger om skipenes navn, kapteinene, skipstypene og de ulike erobringene de gjennomførte.

Selv om det ikke var i denne regionen at hoveddelen av innsatsen mot den britiske fienden ble utført, teller dokumentene mer enn et ti-talls erobrede britiske og nederlandske skip. Blant kaperkapteinene som befant seg i Bergen, finner vi Pierre-Edouard Plucket (1759–1845) med sin korvett «La Jalouse». Han regnes som en av sin tids største kaperkapteiner og ble til og med tildelt Æreslegionen i 1840 som belønning for sin innsats som kaperkaptein.

Disse dokumentene gir også en detaljert beskrivelse av en del av den administrative prosessen knyttet til videresalget av de beslaglagte skipene. Båtene og lasten deres blir solgt på auksjon. Dokumentene gir oss opplysninger om prisene, datoene for kapringen til skipene og noen ganger en beskrivelse av lasten (ofte tobakk eller korn, enten hvete, rug eller havre). Denne salgsprosessen involverer flere fremstående familier i Bergen. Selvfølgelig konsulens familie, enten det var Jean-Etienne de Chezaulx, konsul fra 1748 til sin død i 1799, eller hans sønner Etienne-Daniel og Thomas, som arbeidet ved hans side og deretter overtok hans rolle etter hans død, men også ulike kjøpmenn og embetsmenn i Bergen, som Wollert Danchertsen Krohn og Herman Didrich Janson, handelsmenn, samt Frederik Hauch, stiftamtmann i Bergens stiftamt. Utenriksministeren i Danmark-Norge, Andreas Peter Bernstorff, og Frankrikes ambassadør i Danmark-Norge, Phillipe-Antoine Grouvelle, var også involvert.

Talk like a pirate eller som en revolusjonær?

Så skuffende som det kan være, er språket i disse dokumentene ikke fullt av uttrykk som «sacrebleu» og «mille sabords». Bare to av dokumentene er skrevet, eller i alle fall signert, av kaperkapteiner.

Imidlertid finnes det blant dokumentene i Spesialsamlingene en dagbok skrevet av en skotsk kaperkaptein, hvis språk gir et inntrykk av hvordan korsarene kunne ha snakket på slutten av 1700-tallet. Dagboken har blitt tidligere presentert i denne artikkelserien.

Dette er hovedsakelig administrative og kommersielle dokumenter, med en streng struktur som gir lite rom for piratspråk. Etter 1793 viser imidlertid ordforrådet i de få dokumentene på fransk andre interessante særegenheter. Revolusjonen medførte nemlig også en rekke endringer i ordforrådet som ble brukt i brevene. Selv om man ikke skrev som en pirat, skrev man som en revolusjonær.

Revolusjonen forandrer alt: samfunnsstrukturen, det politiske systemet, språket og til og med kalenderen. Mellom 1793 og 1806 gikk Frankrike over fra den gregorianske kalenderen til den republikanske kalenderen. Henvisninger til religion og monarki må fjernes; for eksempel blir de n første dagen av den nye kalenderen datoen for republikkens opprettelse, den 22. september 1792. Dagen erstatter Kristi fødsel. Året blir omorganisert i 12 måneder med tre dekader (uker på 10 dager). Dagene og månedene fikk navn etter meteorologiske fenomener og viktige perioder i jordbruksåret, for å fjerne de katolske referansene.

Vouvoiement, den formelle måten å si «de» på fransk, som fremdeles er sterkt forankret i det franske språket i dag mens den så å si har forsvunnet fra norsk, ble da erstattet av tutoiement, den uforrmelle «du», i forvaltningen. Konsulen og chargé d’affaires for de franske kapere i Norge bruker den uformelle formen «tu» i en del av brevene sine, noe som kan virke svært uformelt og anakronistisk for en leser i dag. På samme måte erstattes begrepene knyttet til kongehuset med republikanske begreper. Folket blir borgere, kronen og kongehuset blir republikken, og kongeriket blir nasjonen.

Disse dokumentene vil derfor ikke være til stor hjelp for å overbevise deg om å kalle dem rundt deg «kaptein» eller «matros», men kanskje vil de overbevise deg om å kalle dem «borger».