Kampen om den norske homobevegelsen

Homofile, lesbiske og bifile, hadde mot slutten av 60-tallet stukket seg fram og tatt mer plass. Det var slutt på fester i hemmelighet hos Ormsund roklubb eller Snarøya sportsklubb. § 213 som kriminaliserte seksuell omgang mellom menn ble fjernet i 1972. Det ble paroler om homofil frigjøring i mange 1. mai-tog. Den første Pride paraden var i Oslo i 1975. Det ble også opprettet lokallag av DNF-48 i de store byene. Aktivister strømmet til. Mange av dem var også opptatt av andre saker enn bare homofrigjøring, det var Vietnam, EF EEC og feminisme. Flere tilhørte venstresiden politisk. Våren 1973 holdt AKP-ml en konferanse i Bergen. Homoaktivister i partiet jobbet for å få til en homopolitisk plattform. I en uttalelse skrev de «Å unnlate å ta opp det homofile/bifile spørsmålet er det samme som å bidra til undertrykkelsen av oss.». Sosialismens fyrtårn som AKP-ml så opp til, var blant annet Albania og Kina. Her fantes derimot ingen homofile og lesbiske, offisielt.

«Homofili er en verdifull livsform!»

DNF-48 gikk under AKP-ml sin fane 1. mai 1974 i Oslo, med Kim Friele i spissen. Selv om partiet ikke var veldig fornøyd med det nylig vedtatte slagordet i DNF-48 «homofili er en verdifull livsform». Innenfor maoistisk tankegang, var seksualitet og livsstil underordnet det store målet, nemlig klassekampen. Året etter ble den selverklærte maoisten Finn Jensen valgt til formann i landsstyret i DNF-48, men ble ganske kjapt skiftet ut etter en heftig intern debatt. Jensen ble senere også ekskludert fra AKP-ml. Det etter at han hadde signert et brev til Kina sin ambassade. Brevet påpekte manglende opplysninger om homofile i landet. Og spørsmål om Kina overhodet anerkjente at de eksisterte.

Det var i dette klimaet at «Framlegg til fråsegn om homofili» fra AKP-ml ble til. Dette var et utkast til politikken som partiet skulle føre på området. Fråsegna ble publisert internt i partiorganet Tjen Folket i mars 1975. Den ble kjapt lekket videre, og distribuert vidt og bredt. Den skapte umiddelbart stor oppstandelse i de homofile miljøene. Noen høydepunkter fra utkastet: «AKP-ml meiner at homofili i hovudsak er eit seksuelt avvik med røter i samfunnsmessige og sosiale tilhøve», «AKP-ml meiner vidare at det ikkje er kommunistar si oppgåve å fremje homofili eller å propagandere at homofili er «ynskjeleg». Videre at det var det kapitalistiske samfunnet som undertrykte homofile med fravær av demokratiske rettigheter og forfølging. Borgerskapet spekulerte dessuten i sex og pornografi ved å spre ideen om at seksuelle nytelse stod i sentrum for alt, og dermed ledet folk vekk fra klassekampen og revolusjonen.

Avisen Klassekampen nektet også å trykke en annonse fra «to lesbiske arbeidere» som søkte bolig. Redaktøren begrunnet avslaget med at de som marxist-leninister ikke anså homofili som en ønskelig tilstand, og heller ikke ønskelig ut fra klassekampens behov og retning. Avisen var på den tiden sterkt influert av AKP-ml.

Det ble gjort forsøk på å få avklaringer på hva AKP-ml tilhengerne i homobevegelsen faktisk mente om sine skeive medsøstre og brødre. De svarte med motstand mot «seksualliberalisme, homosjåvinisme og kvinneseparatisme» Det gjaldt også paroler. Humor var ikke bra, forslag som «Homo er moro-hei, hetero er´ke no` for meg», falt ikke i god jord.

Høsten samme år nådde konflikten sitt klimaks. På DNF-48 sitt landsstyremøte i Stavanger, led AKP-ml fraksjonen sitt endelige nederlag, de trakk seg fra styret. Tanken bak AKP-ml sitt forsøk på å ta over DNF-48, var at alt og alle skulle kunne brukes som et våpen i det endelige målet, revolusjonen. 

Dronningen av en tikkende bombe

Kim Friele (1935-2021) var den ubestridte dronningen i DNF-48, formann fra 1966, og generalsekretær fra 1971. Også i norsk offentlighet var hun ruvende som representant for de homofile. Hun skriver i sin selvbiografi «Troll skal temmes», hvordan det fra 1973 ble flere og flere som søkte medlemskap i forbundet. «Innhyllet i palestinaskjerf», «noen magre i ansiktet som om de var underernærte, andre tynnkledde som var de fattige». Noen livsnytere var de ikke. På DNF-48 festene hvor vellysten danset seg over gulvene, tedde de seg som asketer. Hun mente at mobiliseringen av medlemmer med tilknytning til AKP-ml var bevisst. «Det falt meg ikke inn at mens vi andre la grunnen for en fri og uavhengig framtid, drev homofile i AKP-ml med forberedelser til å forgripe seg på forbundet» skriver hun. Videre hevdet hun at såkalte ml-ere hadde plikt til å organisere fraksjon i ideelle organisasjoner og sammenslutninger av undertrykte og misfornøyde. Kampen for kontroll i DNF-48, organisasjonen for den mest undertrykte av alle minoriteter, skulle derfor peke seg ut som «nidingsdåd i særklasse».

-I ettertid virker det hele absurd!

Sier Trond Indahl, han var redaktør i Mulius, medlemsblad for Oslo regionen av DNF-48. Han var ikke AKP-ml medlem, men likevel i opposisjon til Kim Friele. I det første nummeret han hadde ansvar for i 1976, publiserte han en selvskrevet «julebønn», på vegne av medlemmene. 

«Moder Kim, du som er på Metropol. Ukrenkelig er din person, måtte din makt styrkes. Skje din vilje på Metropol som på generalforsamlingen. Gi oss i dag vår daglige hets og tilgi oss vår synd om vi skulle tvile på deg. Og led oss ikke inn i kommunismen, men frels oss fra m-l´erne. For forbundet er ditt, og makten og eneretten på sannheten i all evighet. Amen»

Utgaven av bladet måtte lages i hemmelighet for Friele og hennes krets innen forbundet.

-Kim Friele var veldig autoritær, det var sterke motsetninger innad i forbundet, og hun gjorde lite eller ingenting for å deeskalere situasjonen, sier han i dag.

Utgaven skapte et enormt rabalder, Friele ble personlig veldig opprørt og såret. Indahl og Friele ble aldri forsont i ettertid. I sine memoarer, kalte Friele Indahl for «pøbelens og rennesteinens filosof».

Buet ut!

Aase R. D. Andreassen er tidligere aktivist. Hun forteller i et intervju med Skeivt arkiv at hun var medlem i både DNF-48 og AKP-ml. Hun var uenig i innholdet i fråsegna, men ville jobbe for å endre den innenfra partiet. Hun fikk merke konsekvensene da hun kom hjem på juleferie til Oslo fra Bergen. Det skulle være fest i regi av DNF-48, med vinlotteri. Andreassen vinner, men i det hun går opp for å hente premien, blir hun buet på fra salen! Når hun kommer ned igjen, vil heller ikke gamle venner la henne sitte ved bordet. Da hun senere flyttet permanent tilbake til Oslo, ble hun nektet å betale medlemskontingent til DNF-48. De sterke reaksjonene, er fordi hun blir ansett som en av de som hadde skrevet fråsegna. Selv om hun avviste dette, ble hun ikke trodd. Andreassen forlot AKP-ml i 1976. Det kom fram mange år senere at fråsegna var forfattet av Sverre «Stalin» Knutsen, en av lederne i ml-bevegelsen.

Helvete bryter løs.

Våren 1976 meldte en stor gruppe medlemmer seg ut av DNF-48, og sammen dannet de Arbeidsgrupper for homofil frigjøring (AHF). Riktignok hadde mange AKP-ml medlemmer trukket seg fra verv og posisjoner i DNF-48, men det var fremdeles sympatisører igjen i medlemsmassen. I 1978 bestemte derfor landsstyret i DNF-48 seg for å ekskludere alle de av sine medlemmer som også var medlemmer i konkurrende organisasjoner, altså AHF. Bakgrunnen var å røyke ut enda flere AKP-ml sympatisører. I Bergen rammet eksklusjonene flere medlemmer, både erklærte ml-tilhengere, og andre helt uskyldige. Regionstyret i Bergen protesterte mot eksklusjonene, men endte bare opp med å selv bli ekskludert. Medlemslistene i AKP var hemmelige, men noen hadde lekket medlemslistene i AHF, så det var lett å se hvem som var medlem begge steder. I Bergen fikk folk adgangsnekt til lørdagsfestene, dørlåsene til kontorlokalene ble skiftet ut og politiet ble tilkalt for å holde de ekskluderte ute. En kjennelse i namsretten bekreftet at DNF-48s vedtekter ga Landsstyret rett til å gjøre disse tiltakene. Eksklusjonene ble stadfestet på DNF-48 sin generalforsamling våren 1979.

Fikk forsvare seg, men likevel utestengt!

Leif Pareli var en av de som satt på gangen desemberdagen i 1978 og ventet på å få høre om han kunne få komme inn og forsvare seg. Men eksklusjonene ble opprettholdt.

-Jeg så på den såkalte fråsegna som et indre problem. Ml- bevegelsen hadde sterke meninger om det meste. Mange av oss var aktivister var på venstresiden, men absolutt ikke ml-ere.

Han ser tilbake på bråket og eksklusjonene med blandede følelser. -Det opplevdes som et overgrep fra ledelsen i DNF-48. Saken fikk veldig mye offentlig oppmerksomhet.

Han tror at saken og oppmerksomheten dessverre skremte mange tilbake i skapet.

Pareli mener at ml-bevegelsen, og hvordan de agerte, kan sammenlignes med deler av woke-kulturen i dag. Senere fikk han sitt medlemskap i DNF-48 tilbake, og ble forsonet med Kim Friele.

Det var først etter at Kim Friele var ute av DNF-48, at arbeidet for alvor begynte for de forskjellige grupperingene med å finne tilbake til hverandre i en felles organisasjon. I 1991 ble det gitt en unnskyldning på vegne av DNF-78, til medlemmer som var blitt ekskludert. Unnskyldningen var landsmøte sak samme år. Kim Friele skrev sarkastisk i margen på landsmøteprogrammet sitt, «DNF unnskylder også bombingen av Berlin 1944-45!»

Kilder: 

«Revolutionaries and reformists: A transnational perspective on the Scandinavian LGBT movement 1972-2022, Scandinavian Journal of History. Peter Edelberg (2024)

Kim Friele, “Troll skal temmes”, Hjemmets bokforlag. 1990.

Jon Rognlien, Nikolai Brandal, “Den store ml boka Norsk maoisme sett nedenfra», Kagge forlag AS. 2009.

«Framlegg til fråsegn om homofili» Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (2012)

Mulius, medlemsblad for Oslo-regionen av DNF-48, 01/76.

Steinar Bergh og Finn Jensen. «Sekterisk eller progressiv homsekamp?» Løvetann 02/84.

Livsminneintervju Skeivt arkiv: Aase R.D. Andreassen 2019. Finn Jensen 2019.Leif Pareli og Trond Indahl 2025.