Skuddene på homsestripen: Drapet Bergen aldri snakket om

Skuddene på homsestripen

Det er natt til tirsdag 8. august 1972. Dødelig såret sleper en mann seg fra byparken. Han blør fra flere skuddsår. Han kommer fram til trappen på politihuset, før han faller om. Blodsporene viste hvor han kom fra. Han er en av to menn som blir skutt den natten på homsestripen. Cruising, menn som søker andre menn for hemmelige treff kunne være risikabelt. De ble utsatt for både vold og ran. I verste fall deltok de også med livet som innsats.

Erotiske frirom

Våren 1972 ble §213, som kriminaliserte seksuell omgang mellom menn, fjernet fra norsk lov. Allikevel var det enda forbundet med et visst stigma å være åpen om sin legning. Menn fortsatte å møte andre menn anonymt i parker og på pissoarer. Offentlige parker over hele landet var kjent for denne typen aktivitet. I Oslo har vi dokumentert aktivitet i hvert fall så langt tilbake som 1880-tallet. Særlig området rundt og rett bak Monolitten i Frognerparken var populært. Men også Sofienbergparken. Pissoaret i Stensparken ved Fagerborg kirke er i ettertid sett på som så viktig kulturhistorisk, at det ble fredet i 2009. I cruising miljøet kjent som «Kjærlighetskarusellen».

Innimellom var det også sensasjonelle oppslag om denne type samlingsteder i pressen. Arbeiderbladet skrev om «sodomittene og deres samlingsteder» i 1934. Mennene blir satt i samme kategori som byens «løse fugler», og «gatetrafikkens åtselgribber», hallikkene. 

Menn møttes ikke bare for sex, like viktig var det som en sosial møteplass. En lettelse å bare se andre som seg selv. Ta en røyk og utveksle noen ord med andre som følte det på samme måte. Et sted ingen måtte unnskylde, forklare eller forsvare sin eksistens. Dette var datidens sjekke arenaer, lenge før apper og internett. Det fantes også etter hvert trykkede guider for store deler av verden for menn som ville møte andre menn. Spesielt kjent var Spartacus International Gay Guide som første gang kom ut i 1970. Her var Norge og spesielt storbyene alltid med. Det var tips om barer, cruising steder, men også saunaer hvor menn møttes. I Bergen var det flere populære samlingsteder. De offentlige urinalene var også her populære. De ble gjerne kalt «tehusene». Et annet sted var Rasmus Meyers Alle. Den går fra Christies gate, sørover langs vestsiden av Lille Lungegårdsvann midt i Bergen sentrum. På folkemunne kalt homsestripen, også forargelsens aveny.

Skuddene ingen hørte

Julius Andreas Svangstu er tidligere sjømann. Han er 46 år gammel og et kjent ansikt i Bergens lille homomiljø. Sammen med en eldre kamerat står han og tar en røyk på homsestripen august natten 1972. Plutselig dukker det opp en tredje mann. Han retter en pistol mot de to, og krever penger.

 -Jeg er ikke redd for den lille pistolen din, sier Julius og går mot den fremmede mannen. Fire skudd blir avfyrt, tre av dem treffer Julius. To i brystet og et i ryggen. Det fjerde treffer kameraten hans i låret. Julius roper om hjelp. Han er alvorlig såret. Mens han sleper seg bortover Festplassen, blir han observert av en gruppe amerikanske turister. De får ikke med seg omstendighetene før de leser om det i avisene dagen etter. Kameraten blir så redd at han gjemmer seg under en benk til alt er over. Julius kommer fram til politihuset i Allehelgens gate. Sleper seg opp til det trettende trinnet, der segner han om. Han blir funnet klokken fire om natten av en politikonstabel som tilfeldigvis kom ut. Julius ble fraktet til Haukeland sykehus, men de kunne bare konstatere at han var død.

Blodsporene ledet til homsestripen

Det var mye blod. Politiet skjønte at Julius ikke var skutt på trappen deres. Det var lett å finne ut hvor skuddene hadde falt. De kunne bare følge blodsporene. Kameraten som ble skutt i låret, ligger i store smerter gjennom resten av natten og neste dag. Til slutt klarer han ikke mer, og må oppsøke lege. Neste dag har avisene store oppslag om skuddene i byparken. Da melder et vitne seg, en ung mann. Han har hatt en skremmende opplevelse drapskvelden. Han skal på fest, men er ikke helt sikker på adressen. Han hører musikk og ser lys i en leilighet, banker på i håp om at han er kommet rett. Mannen som bor i leiligheten, er alene. Den unge mannen blir likevel invitert inn og tilbudt en drink. Like etterpå springer han vettskremt ut derifra, etter at eieren sikter en pistol mot han og tar ladegrep. Politiet lokaliserer kjapt leiligheten på Møhlenpris. De tar med eieren «Johnny» (32) til avhør. Han viser fram en lekepistol som han hevder er den han siktet på den unge mannen med. Kort tid etter tilstår han at det var han som avfyrte de dødelige skuddene på homsestripen. Den brukte pistolen har han pakket inn i en avis og kastet fra Puddefjordbroen. Den blir kjapt lokalisert av dykkere fra politiet.» Jonny» er et helt ubeskrevet blad for politiet. Han begrunner handlingene sine med at han har ruset seg på alkohol og sovepiller. Han skal også ha vært veldig stresset, og gått gjennom religiøse grublerier en periode. Det viser deg senere at hele femten stykker skal ha vært i nærheten av krusing området og hørt skuddene. Ingen av dem meldte fra. Sannsynligvis på grunn av frykten for å måtte fortelle hvor de hadde oppholdt seg.

Homofile drept av borgervern

I 1950 rapporterte Aftenposten fra en rettsak mot en 23 år gammel lagerarbeider. Han var tiltalt for å ha slått ned ranet flere menn som gjorde tilnærmelser til han i kjente cruising områder i Oslo. Avisen meldte videre at av de overfalte som skulle vitne i saken, møtte ingen opp. I en annen sak Dagbladet melder om i 1961, skriver de «-Den homoseksuelle, som av natur ofte er sky og veik, klarer ikke å hamle opp med gutten og betaler.» Videre skrev de at typisk var det også at ofrene ikke oppsøkte politiet og meldte fra, livredd for å avsløre hvor de hadde vært.

Sommeren 1991 var det igjen frykt blant homofile menn i Oslo. Paul Gamlem (51) ble slått i hjel i Sofienbergparken i Oslo. Dagbladet meldte om mange andre angrep mot homofile, noe også politiet bekreftet. Den Norske forbundet av 1948 (DNF-48), som jobbet for homofiles rettigheter, hadde også fått flere rapporter. Det var tilfeller av vold og trakassering av homofile i byens parker. Politiet bekreftet senere at Gamlem var sparket i hjel av et «slags borgervern mot homofile». I forkant hadde ukjente personer delt ut en trykksak i nabolagene rundt Sofienbergparken. Her ble overgrep mot smågutter et annet sted i landet, satt i sammenheng med de homofile som frekventerte parken på kveldstid.

-Vi måtte mobilisere kreftene mot volden

Kjell-Erik Øie, mangeårig aktivist og tidligere leder av DNF-48, tok initiativet til en våkenatt i Sofienbergparken i etterkant av drapet. -Jeg kjente på raseri og at nok er nok, sier Øie i dag. Han forteller at det også hadde skjedd drap på andre homofile i forkant. Blant de mest omtalte var av en lege og av en flyvert. I begge tilfellene hadde de invitert med en mann hjem, og så blitt drept.

-Rasistisk motiverte drap førte også den gang heldigvis til massemønstringer, mens drap av homofile ikke ble markert på samme måte. Mange ville nok heller ikke bli sett i slike sammenhenger. Det handler om skammen som mange fremdeles følte på. Åpenheten er det viktigste våpenet vi har for å bekjempe homofobi. Samtidig er det åpenheten som gjør oss utsatt for vold, avslutter han.

Feltarbeidere fra Helseutvalget, som var ansatt for å informere om sikrere sex i miljøene, gikk for sikkerhets skyld nå alltid to og to sammen på jobb. Det var også andre ting å bekymre seg for om du levde åpent som homofil på den tiden. Hiv viruset var det fremdeles ingen behandling mot, og smittetallene økte stadig. Helseutvalget anbefalte alle menn som hadde vært utsatt for vold å rapportere det til politiet. -Vår erfaring er at du får en ålreit behandling hos politiet, fortalte de til bladet Blikk i 1991.

En voldsepisode i Frognerparken fra samme periode hadde imidlertid uvanlige konsekvenser. En mann ble slått ned i parken når han var ute på cruising. Opplevelsen ble så skjellsettende for mannen, at han dro rett hjem til kona og fortalte at han var homofil.

Dommen i Bergen

«Johnny» ble dømt til åtte års fengsel og fem års sikring. Statsadvokat Sverre Tønnesen sa at tiltalte ikke hadde vært straffet tidligere, og at når straffen skulle utmåles måtte retten ta hensyn til at det var en spontan handling. Bergensavisen skriver dagen etter dommen: Motivet for drap er fremdeles et mysterium. -Her skriver avisen mot bedre vitende. De visste at her var det snakk om homofile menn, og det kommer fortsatt ikke frem. Det sier journalist og forfatter Monika Yndestad. Hun har skrevet bok om drapssaker i Bergen, deriblant saken fra 1972. Hun tok kontakt med drapsdømte Johnny for noen år siden. Han hevdet fremdeles at han ikke kunne huske noe. Men at saken alltid ville være med ham. Men han ville ikke gå noe mer inn på det.

-Det som forbauset meg, eller som jeg synes var veldig urovekkende da jeg jobbet med dette flere tiår år senere, var at det sto ingenting i pressen i 1972 om hva som kunne være foranledningen, Fortsetter Yndestad. -Det at menn var homofile og møtte hverandre, var så tabubelagt at det kom ikke frem i avisspaltene. I 1972 ville jo jeg mene at det ikke var vanlig at det ble løsnet skudd i Bergen sentrum om natten.

 Våren 2023 åpnet utstillingen Last Dance av Børre Sæthre på KODE museet i Bergen. Utstillingen belyser fenomenet cruising i et historisk perspektiv. Utstillingen åpnet i lokalene til museet, som går langs den tidligere berykta stripa i Bergen sentrum.

Drapsdømte «Johnny» ble senere soldat i Frelsesarmeen. Han lever i dag under en ny identitet.