Abort gjennom stormer og stillhet

Et av hovedfunnene til boken Abortspørsmålets politiske historie er at mye av grunnlaget for selvbestemt abort egentlig ble lagt før den nye kvinnebevegelsen vokste seg sterk på 70-tallet.

– Det var aldri stille rundt abortspørsmålet, selv under lange perioder hvor lovene ikke endret seg. Særlig arbeiderkvinnebevegelsen holdt saken på agendaen i alle år, blant annet gjennom et blad som hette "Kvinden", senere "Arbeiderkvinden". Deres arbeid har ikke blitt nok vektlagt i historien, i tillegg til flere andre grupper som bidro, forteller UiB-professor Kari Tove Elvbakken.

Manglet kunnskap om 30-tallet

Under tidligere forskning sammen med UiB-kvinnehistorikeren Ida Blom ble Elvbakken opptatt av at de politiske prosessene rundt abort på 30-tallet var lite utforsket. Dette har også vært utgangspunktet for å skrive boken.

Abort ble regulert i straffeloven fra 1902. På 30-tallet tiden var det blant annet mange norske leger som ønsket en legalisering, og at kvinner skulle få friere tilgang til abort. Abort var kun lov hvis det sto om kvinnens liv, og det var opp til legene å bestemme.

Spørsmålet om abort i Norge har alltid fulgt den internasjonale debatten. Både Sverige, Danmark og Norge satte samtidig ned kommisjoner for å utarbeide lovforslag. Alle tre foreslo legalisering av sosiale begrunnelser for abort. Sverige og Danmark vedtok mindre liberale abortlover, uten sosiale indikasjoner. Dette skjedde ikke i Norge.

– Norges arbeiderpartiregjering ville ikke fremme et lovforslag som ikke tok hensyn til sosiale forhold, som at kvinnen livs- og levekår var svært vanskelige. En slik lov hadde ikke regjeringen flertall for i Stortinget. Abortlovene i Sverige og Danmark ble alt annet enn liberale, forteller Elvbakken.

– På 1930-tallet ville stortingsflertallet ha en streng lov, som i nabolandene. De ønsket en lov som stoppet det de så som en altfor liberal praksis. Hadde loven blitt vedtatt av Stortinget, ville den blitt mye strengere enn praksisen som var. I Norge ble det derfor utført ti ganger flere lovlige aborter enn i Sverige på den tiden, sier hun.

Abortnemdene økte motstanden

I 1960 fikk Norge sin første og ganske strenge abortlov, som begynte å gjelde i 1964. Kvinnene kunne nå søke om å få ta abort. Abortnemder skulle avgjøre søknadene. At kvinnen måtte til en nemd, gjorde at motstanden økte mot denne måten å regulere abort på.

– Til å begynne med var det store forskjeller for hvem som nådde frem i nemda, ofte på grunn av klasse- og geografiske forskjeller. Unge kvinner uten utdanning fikk sjeldnere abort sammenlignet med mer velstående kvinner. Nemda ble derfor symbolet for en formynderinstitusjon. Jeg tror motstanden mot nemda var et viktig grunnlag for krav om fri abort, sier Elvbakken.

I 1975 ble det vedtatt en ny og liberal abortlov, men nemnda skulle fortsatt bestemme. På denne tida og fram til 1978 da selvbestemt abort ble innført, ble likevel nesten alle søknadene innvilget i nemda.

– Også i dag er det er slik nesten alle søknadene i nemdene blir innvilget etter 12 uke. Det tyder på at kvinnene som vil ha abort, får støtte for det, sier Elvbakken.

Venstresiden kjempet frem retten til abort

Boken viser også at det hele tiden har vært venstresiden som har kjempet frem retten til selvbestemt abort. I Norge ble det vedtatt en liberal abortlov i 1975, og i 1978 ble den endret slik at kvinner fikk rett til selvbestemt abort innen svangerskapets 12. uke.

Både i 1975 og 1979 var det Arbeiderpartiet og SV som fikk lovene gjennom. Selv om flere på høyresiden var for fri abort, stemte likevel ingen av de borgerlige partiene for.

Stortingsflertall vedtar lover, så stortingsflertallet og valgprogrammene har vært avgjørende for at venstresiden har fått vedtatt lovene.

– Abortloven har aldri vært resultat av kompromisser mellom venstre- og høyresiden. De borgerlige partiene har heller etter hvert blitt mindre ivrige etter å endre loven, sier Elvbakken.

Solberg-regjeringen rørte ved borgfreden

Etter 40 år uten endring av abortloven i Norge fra 1979, var det Solberg-regjeringen med KrF i spissen som brøt «borgfreden» i 2019. Da fikk de stortingsflertall mot selvbestemt abort av friske flerlinger, som alltid må gjennom en nemd.

Å røre ved abortloven kan faktisk ha åpnet opp et rom for debatten vi ser i dag, tror Elvbakken. Mange av partiene vil nå fjerne nemdene og utvide retten til selvbestemt abort til 18 eller 22 uker.

– Jeg tror dette kan ha åpnet opp for å utvide kvinnens rettigheter. Hva som blir vedtatt kommer fortsatt an på hvilket stortingsflertall det blir. Det blir interessant å se hva Senterpartiet vedtar som valgprogram. Da partiet gikk inn i den rødgrønne alliansen i 2005, hadde partiet akseptert selvbestemt abort noen år før. Men på 1930-tallet og i mange tiår etterpå var partiet var like abortkritiske som KrF, sier Elvbakken.