Fortsetter 60-år langt Sudan-samarbeid til tross for krig

Eventyrlysten og drivkraften til noen få enkeltpersoner ble avgjørende for et akademisk samarbeid innenfor sosialantropologi som nå har vart i 60 år. Denne høsten markeres det med et tre dagers langt symposium i Bergen, 18.-21. oktober.

– I samarbeidet vårt med Sudan har vi hele tiden levd med usikkerhet. Det har vært flere statskupp, og nye regimer. Men tingene vi har sett på i landet har vært veldig aktuelle for store utviklingsproblemer, og det har vært avgjørende at noen hele tiden har hatt en slik antropologisk kompetanse.

Det sier professor emeritus Leif Ole Manger. Han er en av dem som har vært dypt involvert i det antropologiske samarbeidet med Sudan.

Høstens symposium skulle egentlig foregå i hovedstaden i Sudan – Khartoum. Men landet har siden april i år vært herjet av en svært ødeleggende krig. Det har satt en midlertidig stopper for mye av forskningssamarbeidet med Bergen, og vil ligge som et mørkt bakteppe under feiringen og markeringen – der krigen naturlig nok blir et viktig tema.

– I Khartoum er det umulig å få gjort så mye nå. Alle universiteter er stengt. Krigen ødelegger ikke bare statsapparatet, men også høyere utdanning. Feiringen av det 60 år lange akademiske samarbeidet mellom Bergen og Sudan er for meg en tvetydig feiring, for situasjonen nå er så alvorlig, at det ligger et sterkt alvor under, sier Manger.

Pionerer 

Det hele begynte med Fredrik Barth – den verdenskjente antropologen som grunnla Institutt for sosialantropologi ved UiB i 1965.

– Mye av samarbeidet med afrikanske land har gjerne kommet på plass gjennom misjonsrelasjoner. Men i Sudan var det en akademiker som startet samarbeidet, og det har hele tiden vært et akademisk samarbeid, sier Manger.

– Hvordan endte Barth opp i Sudan egentlig?

– Det var nok interesse og eventyrlyst. Han hadde gjort mange lange feltarbeid, og skrevet bøker om det, blant annet i Kurdistan, Pakistan og Iran. Så fikk han et tilbud om å jobbe i Sudan, sier Manger.

Barth begynte et arbeid i Khartoum i 1963, og fikk et oppdrag fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk om utvikling og landbruk i Darfur – en region i Sudan. Dette arbeidet la grunnlaget for den akademiske aktiviteten som fortsatt foregår der i dag.

Viktig grunnarbeid

Barth gikk etter hvert videre, og andre tok over arbeidet i Sudan. En av studentene som kom til Sudan for å gjennomføre feltarbeid var Gunnar Håland.

– Han har blitt en veldig viktig person i dette samarbeidet, sier Leif Manger.

Hålands forskning i Darfur ble blant annet til en klassisk artikkel i Barths «etnisitetsbok» om hvorfor noen Fur-bønder i regionen levde som Baggaranomader.

– Barth var inne i en isolert landsby i fjellet. Håland var i et slettelandskap der Furbønder og Baggaranomader var i kontakt. En fredelig kontakt som dessverre i nyere tid utviklet seg til voldelige relasjoner mellom disse gruppene, der ord som folkemord og etnisk cleansing blir brukt, sier Manger. 

Viktig antropologisk kompetanse 

Leif Ole Manger mener at den antropologiske kompetansen om Suden blant annet har bidratt til at Norge kunne gjøre seg gjeldende i fredsforhandlinger.

– Vi har også utdannet studenter som senere har fått jobb i FN-systemet, Verdensbanken, Norad og Utenriksdepartement, og organisasjoner og som har kunnet bruke kompetansen sin om Sudan der, sier han.

Samarbeidet har hatt ulike faser. På 70-tallet fikk Gunnar Håland penger fra Norad for å forske på den såkalte Saheltørken.

– Jeg var selv på feltarbeid i Sudan som student i 1976, i et område der tørken sterkt påvirket befolkningen. Vi så på utviklingsproblemer på den vest-sudanesiske savannen. Det handlet om tørke, men også om overbeiting og forholdet mellom nomader og bønder. Jeg tok hovedfag i 1978, og gikk videre med Savanneprosjektet til nye feltarbeid i Nubafjellene. Her fikk vi etter hvert nye problemstillinger å forholde oss til – knyttet til islamisering og borgerkrig, sier Manger.

Manger forteller også at den antropologiske kompetansen som ble utviklet gjennom prosjekter som for eksempel Savanneprosjektet var viktig for utviklingen av utviklingsantropologi som subfelt.

Ny fase på 80-tallet

Det akademiske samarbeidet med Sudan gikk inn i en ny fase på 80-tallet. På 80-tallet kom det en ny tørkeperiode, og regjeringen ga penger til det som ble kalt SSE-programmet: Sahel, Sudan, Etiopia.

Programmets hovedformål fra starten var å bedre matvareproduksjon og matvaresikkerhet samt miljørehabilitering. Fra 1991 ble utvikling av lokal kompetanse føyd til som et tredje mål for programmet.

– Vi fokuserte på Øst-Sudan. Vi fikk laget doktor- og mastergrader om feltet, og hadde stab som jobbet med dette ulike steder. Samarbeidet formet seg og ble påvirket av måten forskningspolitikken i Norge endret seg. På 70-tallet var det individuelle prosjekter. Prosjektene ble mer institusjonaliserte på 80-tallet. På 90-tallet kom NUFU-programmet (nå er erstattet med Norhed) – som stimulerte til samarbeid mellom høyere utdanningsinstitusjoner i Norge og i utviklingsland, sier Manger.

Etterhver spredde Sudansamarbeidet seg til andre institutter og fakulteter enn Institutt for sosialatropologi, og forskere ved Chr. Michelsens Institutt (CMI) er også dypt involvert nå. 

Ny generasjon

I mange tiår har det vært turbulent i provinsene i Sudan. Det nye nå er at krigen har kommet til hovedstaden, forteller Manger.

– Situasjonen nå virker helt ute av kontroll. Den bare fortsetter, helt uten hensyn til konsekvensene. Vi snakker nå om en kolossal humanitær katastrofe. Sudan er nå på randen av et totalt sammenbrudd, for staten gjør per nå ikke annet enn å slåss mot seg selv, sier Manger.

Siste utvikling i samarbeidet med Sudan er et nytt Sudan-prosjekt kalt SNAC (The Sudan-Norway Academic Cooperation), som finansieres med 40 millioner kroner fra Den norske ambassaden i Khartoum. Dette er et samarbeid mellom UiB, CMI og Universitetet i Khartoum. 

Førsteamanuensis ved Institutt for geografi Gidske Læknes Andersen leder en av klyngene under forskningsprosjektet, om klima.

– Hva har det 60 års lange akademiske samarbeidet mellom Sudan og Bergen betydd for forskningen du nå tar fatt på?

– Det har åpenbart vært kjempeviktig for at det i det hele tatt har vært aktivitet, og det er selvfølgelig nyttig å ha kolleger ved UiB som jobber med ulike aspekter i ulike deler av Sudan. Vi håper nå at vi igjen klarer å revitalisere samarbeidet, til tross for situasjonen i Sudan, sier Andersen.