Ytring: Hvorfor jobber masterstudenter gratis når bachelorstudenter får betalt?

Janina Wildermuth

Masterstudent i undersøkende journalistikk ved UiB

Ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved UiB kjemper hvert år rundt 27 bachelorstudenter i journalistikk om en betalt praksisplass i en redaksjon. Når det er masterstudentenes tur, byttes praksis ut med hospitering, og betaling byttes ut med «erfaring». Hva har egentlig gått galt når de mest erfarne studentene, som spesialiserer seg innen undersøkende journalistikk, blir oppfordret til å jobbe gratis, mens bachelorstudenter får betalt for plassen sin?

Svaret jeg får er at hospitering ikke innebærer arbeid, men gir tilgang til veiledning og ressurser til bruk i masteroppgaven. Men realiteten er en annen: Som engasjerte studenter ønsker vi å bidra, få erfaring og kanskje også bli sett av redaksjonen. Det er ikke mulig å «bare observere» når man sitter midt i en redaksjon, og mange av oss ender opp med å gjøre oppgaver som tydelig kvalifiserer som arbeid. Vi assisterer journalister, gjør omfattende research, samler inn data og bidrar til interne prosjekter.

Dette er reelt arbeid. Og det bør også betales som arbeid.

Et annet argument UiB kommer med for at vi ikke skal få betalt er at det er flere studenter på masterprogrammet som ikke har bachelor innenfor journalistikk eller arbeidserfaring som journalist. Det synes jeg er synd, fordi det burde komme de som ser på masteren som en faglig fordypning tilgode.

SUJOs ledelse er enige i at dersom studenten gjør ekstra arbeid, skal det kompenseres etter avtale. Problemet er bare at det knapt finnes noen tydelig grense mellom «ekstra arbeid» og det arbeidet som faktisk er nødvendig for å få gjennomført prosjektet. Å utvikle en prosjektidé, finne kilder, gjennomføre intervjuer og levere en ferdig sak er ikke bare nyttig for masteroppgaven - det er verdifullt for redaksjonen og mediekonsernet. Likevel får vi ingen lønn.

Hospiteringen organiseres ulikt fra redaksjon til redaksjon, men én ting burde være felles: et honorar. Bachelorstudentene i journalistikk ved UiB har to ulike praksisperioder på åtte uker som er betalt i henhold til Norsk Journalistlag og Mediebedriftenes Landsforening (MBL) sine retningslinjer om hva en praktikant i journalistikk skal tjene. Dette tilsvarer rundt 40 prosent av minstelønn. Andre studieprogram som ikke faller inn under NJ og MBLs retningslinjer er ikke regulert som betalt, men noen betaler likevel honorar. Hvorfor er ikke dette et naturlig og selvsagt element i mastergraden?

Og hvorfor tilbys masterstudenter urealistiske praksisordninger som ekskluderer mange? Da vi hørte at det var mulig å hospitere i Svalbardposten, var interessen stor. Men tre måneder på Svalbard uten lønn, kun støtte til reisen, er ikke det en reell mulighet for de fleste studenter. I samme periode lyste avisen ut en fulltidsstilling som journalist. Hva om jeg heller hadde søkt på den?

Vi vet hva arbeidet vårt er verdt. Hvorfor gjør ikke universitetet det?

Hvorfor kan ikke SUJO og UiB forhandle frem prosjektkontrakter med redaksjonene, hvor studenten får betalt for å gjennomføre sitt prosjekt? Er det fordi det er frivillig å skrive med en redaksjon og frivillighet betyr ulønnet? Hvorfor kan ikke masterstudentene få betalt praksis, slik bachelorstudentene får det? Hvorfor må de med mer erfaring og høyere utdanning få minst tilbake?

Jeg mener at praksis, eller kall det gjerne hospitering, er en viktig og nødvendig del av mastergraden. Men da må den verdsettes. Kjære UiB: Dere utdanner spesialister. Da er det på tide å støtte dem som spesialiserer seg minst like mye som dere støtter dem som fortsatt lærer det grunnleggende.