Verdien av å minnes 22. juli: Balansen mellom fortid og fremtid

– 22. juli kan ikke sammenlignes med noe av det vi har opplevd før. Derfor hadde vi heller ikke noen erfaringer å bygge på når vi skulle håndtere tragedien. Vi måtte finne helt nye måter for hvordan vi skulle la livene våre gå videre, samtidig som vi skulle minnes tragedien og ofrene på en verdig måte. Det har vært en vanskelig balansegang, og minner er ikke nøytrale, innledet Kverndokk.

Panelsamtalen ble også streamet og er fortsatt er tilgjengelig her.

Prosessen med å ta tilbake Utøya

Jørgen Watne Frydnes fortalte om hvordan han har jobbet sammen med AUF om oppdraget å ta tilbake Utøya.

– For oss handlet det først og fremst om et grunnleggende prinsipp: At terror, vold og hat aldri skal få vinne fram. Men det handler også om noe større og mer overordnet. Nemlig det at vi ikke bare kan forlate alt som gjør vondt. Vi må klare å forholde oss til de fysiske stedene, sa Frydnes.

Frydnes fortalte at de siste ti årene har handlet om å finne en balanse mellom fortid og framtid. Stikkordene har vært: Snakke, lytte og lære. Nå ti år etter terrorangrepet håper han at de har klart å finne den riktige balansen som gjør at Utøya kan dekke de ulike behovene.

– Utøya lever med kontrastene i seg. Det er et åsted med spor som forteller historien om terrorangrepet. Samtidig er Utøya et sted for læring. Og et sted hvor man kan komme for ritualer og minnestunder. Det er også et samlingsted hvor ungdommer igjen kan møtes til sommerleir og hvor nye minner kan skapes, sa Frydnes.

Hvilken historie skal minnesmerkene fortelle?

Minneforsker Ingeborg Hjorth snakket om spenningsfeltet som har ligget i spørsmålet om hvilken historie minnesmerkene skulle fortelle:

– Skulle dette være historien om et land og et folk som har bekjempet hatet med kjærlighet og som var kommet styrket ut av det? Eller var dette historien om et ubearbeidet nasjonalt traume og sår som ennå ikke hadde grodd.

Læringssenter og minneforvalter

Anne Lene Andersen fra 22. juli-senteret fortalte om arbeidet deres. Gjennom utstillinger, undervisning og dokumentasjon, ønsker 22. juli-senteret å bidra til en historiebevisst forvaltning av minnet om terrorangrepet, for skoleverket og allmennheten.

– Vi jobber med å lage et kollektivt minne. Samlingene er en måte å ta vare på spor og gjenstander som er knyttet til hendelsen. Vi har også vitnefortellinger fra involverte og berørte av terrorangrepet, fortalte Andersen.

Skolens rolle etter 22. juli

Marie von der Lippe har forsket på skolens rolle etter 22. juli. Elevene de har intervjuet forteller at de har fått veldig liten kunnskap om både terroren og gjerningsmannen. Lærerne forteller at de har manglet pedagogisk kompetanse til å undervise i temaet. Von der Lippe tror at nå som 22. juli er kommet med i lærerplanen så åpner det for mange muligheter til å sette 22. juli i et større perspektiv.

– Skolen har mange innganger til å snakke om 22. juli i en større sammenheng, og det er viktig at vi tar på alvor de politiske strømigene som ligger til grunn for Breivik sine konspirasjonsteorier, og ser dette i en større sammenheng – ikke bare lokalt og nasjonalt, men også internasjonalt.